Nesten seksti prosent av forskere kjenner til tvilsomme tilfeller av kildehenvisning og gjengivelse av andres arbeid. Likevel er det i dag ingen faste prosedyrer for hvordan uredelighetssaker skal behandles i Norge.

– Dette vil jeg helst ikke snakke om i det hele tatt.

Personen i andre enden av telefonen har opplevd å bli plagiert. Det er vondt. Man skulle så gjerne bare være ferdig med det. Det har skjedd, men det er ikke noe man snakker om. Selv om både instituttet og den ansatte som plagierte har beklaget hendelsen ovenfor forskeren, oppleves forholdet fremdeles som såpass anstrengt at den ansatte ikke vil stå fram med navn, og altså helst ikke snakke om saken i det hele tatt.

– Har du ikke andre kilder du kan bruke?

Plagiat og annen vitenskapelig uredelighet er en av de få dødssyndene innen akademia. Studenter som blir tatt for juksing risikerer både annullering av eksamen og utestenging. Vitenskapelig ansatte risikerer i verste fall å bli avskjediget.

Etter initiativ fra regjeringen sendte Forskningsrådets hovedstyre i desember 2001 en anbefaling til Utdannings– og forskningsdepartementet om at det burde innføres en ny nasjonal ordning for håndtering av uredelighet. Utvalget, Nasjonalt utvalg til fremme av vitenskapelig redelighet (Redelighetsutvalget), skal etter planen ta for seg alle fagområder.

Avdelingssjef Jan Dietz ved Forskningsrådet forteller at det er en internasjonal trend at konfliktsaker som handler om uredelighet innen akademia behandles i egne organer.

– I Danmark, som det er naturlig for oss å sammenligne oss med, har de allerede etablert et nasjonalt redelighetsutvalg. Vi mener det er behov for et nasjonalt utvalg i Norge som kan behandle konkrete klagesaker, sier han.

Forskningsrådet anbefaler et utvalg som skal kunne foreta nøytrale vurderinger av konfliktsaker, for eksempel uberettiget forfatterskap, bevisst feilaktig presentasjon, plagiering eller fabrikasjon og forfalskninger av data. Utvalget skal fungere som en ressurs for universitetene og skal behandle klagesaker som ikke kan løses lokalt

– Det nasjonale utvalget bør være kjernen i en nasjonal ordning som bygger på et nært samarbeid med de lokale forskningsinstitusjonene, sier Dietz.

– Det virker som om Universitetet nødig vil bruke ordet «plagiat» om slike forhold, sier den ansatte i telefonen.

I dette konkrete tilfellet var det tydelig at forskerens arbeid ble klippet ut og limt direkte inn i en annens artikkel. Men plagiat er et sterkt ord. Det er den akademiske dødssynd nummer én. Da er eufemismer lette å ty til.

– De refererte heller til det som «mangelfull kildehenvisning» og lignende, sier den ansatte.

Ved Universitetet i Bergen har det nylig blitt opprettet et lokalt redelighetsutvalg. Rektor Arild Underdal ser foreløpig ikke noe behov for å gjøre tilsvarende i Oslo.

– Vi synes foreløpig at dagens ordning fungerer tilfredsstillende, forklarer han.

Universitetet i Oslo har i dag ikke noen fast prosedyre for å behandle uredelighetssaker. Underdal forteller at det ved UiO har vært veldig få slike saker. I de tilfeller hvor det har vært nødvendig, har universitetet benyttet seg av de nasjonale forskningsetiske komiteene.

– De få sakene som har vært oppe, har blitt behandlet på en skikkelig og seriøs måte, sier Underdal.

– Tror du et lokalt utvalg ville gjort det enklere for ansatte å rapportere tilfeller av uredelighet?

– I utgangspunktet tror jeg ikke det. Men det er klart at hvis vi for eksempel hadde et skjema eller lignende for å rapportere om slike forhold, hadde vi kanskje registrert flere tilfeller.

– Betyr det at du tror det finnes mer uredelighet enn det som rapporteres?

– Ja, det tror jeg. I slike saker finnes det nok en del tilfeller som ikke rapporteres.

Underdal er åpen for å vurdere et nasjonalt utvalg.

– Men jeg forutsetter at det i så fall får et mandat som ikke skaper uklarhet i forhold til det viktige arbeidet som utføres av de allerede eksisterende nasjonale forskningsetiske komiteene.

Et utvalg vil ta seg av de uredelighetssakene som dukker opp. Noen vil kanskje si at dette er å angripe problemet i feil ende. Derfor innbærer Forskningsrådets forslag også tiltak for å forebygge uredelig forskning.

– Vi har som hovedmål å forebygge uredelighet, sier Jan Dietz.

Ved UiO inngår redelighetsspørsmål som et tema i forskerutdanningen, men blir ikke tatt opp systematisk på hovedfagsnivå. Dietz mener at redelighetsproblematikken burde inngå systematisk i forskerutdanningen fra hovedfagsnivå og oppover.

Dietz påpeker derfor at det å vise at noe ikke er uredelig forskning kan bli minst like viktig for utvalget som det å påvise uredelighet.

– Anklager om uredelighet kan inngå i et renkespill. Det er derfor utrolig viktig at man får et utvalg som kan behandle hvert enkelt tilfelle grundig og saklig, og renvaske forskere der det er nødvendig, sier han.

– Jeg er etter forholdene fornøyd med måten saken ble behandlet på, men skulle gjerne sett at det var klarere retningslinjer for hvordan disse sakene skulle behandles, avslutter den ansatte.

Dette saksforholdet ble ordnet internt på instituttet, uten at det fikk noen følger for den som plagierte.

Kilder:
www.forskningsradet.no

«Forskning ved et tidsskille», Stortingsmelding 39 1998/99