Ensomme eksperter
Hver gang en ny verdenskrise utspiller seg, vender media seg mot Blinderns elfenbenstårn. Men hvorfor velger de seg alltid bare én ekspert?
ALENE:Statsviteren Henrik Thune kunne ønske media brukte flere enn ham selv til å kommentere krisen i Irak.
FOTO: Åshild Støylen
Statsviter og forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) Henrik Thune løper i skytteltrafikk mellom værelsene. Mens han står i telefonen i gangen, ringer mobilen på kjøkkenbordet. Jeg rekker knapt å stille ham spørsmål.
Først var det Svein Mønnesland, professor ved Institutt for Østeuropeiske studier ved Universitetet i Oslo(UiO), som ble nedringt. Det var på begynnelsen av 90–tallet, under Balkan– krigen.
Da tvillingtårnene raste var det Ole Moen, professor ved Institutt for Britiske og Amerikanske studier, pressen kastet seg over.
Nå er verden atter en gang på randen av krig og Henrik Thune jobber døgnet rundt.
Statsviteren virker ikke udelt positiv til den nye rollen i medienes søkelys der han gumler brødskiver, snakker i telefonen og forsøker å svare meg i pausene.
– Jeg må si jeg gleder seg til alt mediestyret er over, slik at jeg kan konsentrere meg om prosjektene mine igjen, sier Thune, som innrømmer at han føler det som en plikt å stille opp i media.
– Man vil gjerne forklare situasjonen litt grundigere enn bare en overskrift. Men det er lett å miste engasjementet når det er så mange som vil ha tak i meg på én gang.
Svein Mønnesland kjenner seg igjen i Thunes beskrivelser. Lenge var østeuropeiske studier et relativt ukjent fagfelt. Så, i juni 1991 kom krigen i det tidligere Jugoslavia nesten over natta og Mønnesland fikk minst ti telefoner om dagen.
Han er enig med Thune i at det delvis føles som en plikt å stille opp i media.
–Men jeg er glad situasjonen på Balkan har roet seg og at det går i bølger, sier Mønnesland, som syntes pressen til tider overforenklet debatten.
–Norsk media henger igjen altfor mye igjen i positivismen fra 70–tallet. Det gis inntrykk av at alt det forskere sier er sant, skyter Thune inn.
Han synes det er svært problematisk at det i media settes likhetstegn mellom forskning og politikk, selv om det selvfølgelig ikke er helt uunngåelig. Han mener ordet ekspert bare brukes av media for å legitimere og forsterke det noen sier.
–Media kjører veldig i saueflokk. Hvis en kanal begynner, følger de andre gjerne etter, påpeker professor ved Institutt for britiske og amerikanske studier, Ole Moen.
Ekspertpanelet er enige om at det er uheldig at media fokuserer så mye på én person fordi dette fører til en ensidig debatt .
– Statsvitere som Thune er veldige viktige i en debatt, men det er minst like viktig å ha med noen kulturvitere. Kulturvitere kan gå litt mer i dybden. De kan forklare årsaker, handlingsmønstre og sette publikum mer inn i kulturen, sier Moen
Fritt – Ord professor ved Institutt for Medier og Kommunikasjon, Vibeke Sperling, tror denne praksisen tyder på en slags lathet i norske redaksjoner. Hun mener norske mediers bruk av eksperter er svært problematisk fordi det kan gi inntrykk av en slags vestlig arroganse.
– Det er veldig betenkelig at media ikke tar i bruk flere eksperter fra Midt – Østen i dagens Irak–debatt, sier hun.
Bjørn Atle Gildestad, leder for nyhetsmagasinet i NRK P2, er ikke enig. Han mener NRK snakker med flere kyndige folk fra den arabiske verden.
– Bruken av eksperter diskuteres hele tiden, og vi prøver å ikke bruke de samme for mye. Men forskere fra blant annet NUPI er likevel naturlige kilder, understreker Gildestad.
Thune tror media kanskje ikke helt vet hvem de skal henvende seg til i dagens Irak– debatt.
– Irakere i Norge brukes feil. De blir bare spurt som representanter for landet deres, ikke til å analysere situasjoner, sier Thune.
Da ringer sjefen på mobilen. Thune tar et dypt drag av sigaretten. Nok et oppdrag.
