De som styrer oss

Introduksjon. – Jeg føler at det blir litt feil å sende et brev.

– Jamen, vil du møte opp personlig så for all del.

– Jeg sjekker i boken min, sier prorektor Anne-Brit Kolstø og tripper fort inn på kontoret.

– Det er veldig fint hvis du kan det altså. Veldig fint, sier rektor Arild Underdal til en prorektor som har forlatt rommet.

Det har gått ett år, det er to år igjen. Det er en passende tid til å oppsummere. Si hva som har skjedd. Hvorfor det skjedde.

Begrunnelsen. – Vi utfyller hverandre, har hun sagt.

– Jeg trengte først og fremst en som hadde den samme universitetspolitikken som meg selv, sier han.

Også trengte han en realfagsprofessor som hadde oversikt over den delen av Universitetet som ikke var HF og SV. Og så trengte han en kvinne.

– Men i den rekkefølgen, understreker Underdal.

De har sjelden tid til å snakke sammen. Møter i gangen, eller samtaler på lørdag formiddag er løsningen. Men de samarbeider bra, veldig bra i følge dem selv.

Tilfeldigheter. Ingen av dem skulle egentlig bli ledelsen. Kollegaer maste på Underdal og han sa ja. Så maste kollegaer og Underdal på Kolstø og så sa hun ja. Men de angrer ikke. På ingen måte. Begge bedyrer at de når som helst kunne tenke seg å møte den jevne student. Høre hvordan det er å studere ved Norges største Universitetet. Hva som funker, hva som ikke gjør det.

– Det er bare så mange møter og så mye papirer, sier prorektor.

– det er 36 møter med 36 fagmiljøer bare denne våren. Det er papirarbeid og forberedelser før hvert møte, også er det mye papirarbeid igjen etter hvert møte. Det sier seg selv at det blir mye, sier rektor.

Men det er gøy, det er lærerikt og det er spennende. «Utrolig» lærerikt faktisk. De har fått innblikk i Universitets mangfold. De har fått oversikt til å se hvor mange forskjellige virksomheter som drives under dem. Kjempegøy.

Rektor. For seks år siden var statsviteren Arild Underdal prorektor for jussprofessoren Lucy Smith. Dermed visste han hva han gikk til som rektor.

– Det er likevel annerledes. Som prorektor kunne jeg sende sakene videre. Jeg kunne si «Det der må rektor bestemme», men nå er jeg rektor. Selvfølgelig kan jeg delegere ting, men jeg sitter likevel med det endelige ansvaret, sier Underdal.

På pulten hans ligger det en bunke med papirer. Papirer som bare trenger en underskrift. Hans underskrift. Så er saken i boks, ikke mer å tenke på.

– I begynnelsen så jeg på et ark, leste litt om saken og tenkte at jeg måtte vite litt mer før jeg skrev under.

Så han la brevet til side og det kom flere brev.

– Etter en stund kom noen og spurte om hva hadde skjedd med det første brevet og da svarte jeg som sant var at det hadde ikke skjedd noen ting, sier Underdal og ler litt.

Han er kjappere med å undertegne nå. Men et brev vil han vente med. Vil snakke med Anne-Brit først. Det er et velbegrunnet brev om hvorfor to fakultet ikke sammen kan tilby et master-studium som Universitetsstyret har pålagt dem.

– Jeg kan ikke vente for lenge heller.

Krigen. Rektor får mange henvendelser. Mange spørsmål om underskrifter. Det kan være en ambassadør som ikke får sønnen sin inn på Universitetet og tenker at han bare kan snakke litt med rektor så vil det ordne seg.

– Administrasjonen kan av og til være litt redd for at jeg skal si ja til slike henvendelser. Men det er helt klart, rektoren i Oslo fikser ikke slike ting.

Så får han henvendelser om å skrive under et opprop mot krig i Irak og i fjor mot Israels undertrykkelse av Palestinerne.

– Jeg kunne ikke gå i demonstrasjons tog mot krig i Irak. Ikke etter forhistorien. Jeg kunne gått til Aftenposten og protestert mot at 05 10 avgangen fra Jar måtte innstilles. Den tar jeg hver dag. Alle ville forstå at jeg uttalte meg som Underdal og ikke på vegne av Universitetet. Men i Irak-konflikten vil mine private uttalelser blandes med Universitetets rolle.

Han vil nemlig ikke uttale seg på vegne av Universitetet, han mener de ikke skal mene noe om dette. Det har vakt reaksjoner. Bladet Kampanje kalte ham feig.

– Av og til skulle jeg ønske at de forsto at det er lettere å skrive under dette oppropet enn å forklare hvorfor jeg ikke gjør det.

Han har også fått mer konstruktive henvendelser. En fysikkstudine skrev til ham og oppfordret Universitetet til å hjelpe folk med å forstå situasjonen i Irak. At det var Universitetets ansvar. En slags beredskapsbase med informasjon til folket.

– Dette har jeg lyst til å ta tak i. Vi må ta vår rolle på alvor, men da må det skje på Universitets måte.

Reformen. Reform har det vært mye av. Derfor snakker rektor mye om den. At de ble kastet rett inn i det. At reformen på mange måter har satt dagsorden det første året. At det har vært vanskelig å få de forskjellige fagmiljøene til å samarbeide. Men utfordrende og spennende også. Ikke minst. Og det kommer til å bli bra. Det er mye som gjenstår, men det går bra.

– Det første som skjedde da jeg ble rektor var at egenevalueringsrapporten ble ferdig. Den var kritisk, den ble offentlig og det ble mye presse. Jeg var nok litt amatør den gangen, sier han og smiler.

Dagsavisen hadde en helside om forgubbingen ved Universitetet. Underdal på bilde, alvorlig foran UB. Forgubbing i store fete bokstaver.

– Jeg fikk helt hetta. Det var jo ikke bare det rapporten handlet om. Hilde Haugsgjerd, redaktør i avisen, sa jeg hadde vært litt naiv. Jeg hadde nok det, men tror ikke jeg er så naiv i dag.

Det er bare Underdal som snakker med pressen. Det er han som fronter Universitetet. Er gallionsfiguren. Går med rektorsmykket. Tar imot ambassadørene og presidentene som kommer hit.

– Du tenker på om Anne-Brit skulle vært mer intervjuet. Hmm... Det er naturlig at vi har fordelt det slikt. Hun jobber med helt andre ting.

Prorektor. Hun heter Anne-Brit Kolstø. Hun er den første kvinnelige prorektoren ved Universitetet i Oslo noen gang. Hun er ikke særlig kjent blant studentene. Mye fordi hun jobber mest med forskning, forskningsformidling og med internasjonalisering av Universitetet. Viktige temaer, ikke så ofte førsteside stoff i aviser.

– Jeg tror det er mange som ikke vet hvem jeg er. Jeg har kommet inn i den litt usynlige ringen. Jeg blir ikke spurt og dermed vet ikke folk at jeg kan spørres.

Hun vet ikke helt hva hun skal gjøre med det, om det er noe å gjøre med det.

– Jeg kommer ikke til å løpe rundt og veive med hendene, sier hun.

Hun sier hun er sjenert, ikke så pågående. Mangler den typiske Oslo-kjekkheten. Er egentlig en avslepet trønder. Men hun tror ikke det er fordi hun er kvinne. Eller kanskje litt. Det er vanskelig å si.

Kvinner. Øremerking av stillinger kan ikke brukes lengre. Hvilke midler skal til? Prorektor mener det handler om tilrettelegging. Gjøre det mulig for unge kvinner å bli forskere og mødre samtidig. Hun snakker om et søsterlig solidaritetsfellesskap som må i gang settes.

– Jeg hadde en doktorgradsstipendiat som fikk to barn mens hun skrev på avhandlingen sin. Det kunne jeg veldig godt forstå at kompliserte ting en smule, sier Kolstø.

Ikke bare fordi hun er kvinne, men fordi hun selv også fikk to barn mens hun var doktorgradsstipendiat.

– Det trengte ikke være noe tema, men det handler om at jeg som veileder tok hensyn, la ting til rette.

Hun tror det er lite som skal til, men at ikke alle menn ved Universitetet ser dette.

Skryt. Hun snakker varmt om Underdal. Holder frem det gode samarbeidet. At de kan forskjellige ting, utfyller hverandre. De hadde ikke møtt hverandre før han spurte om hun ville bli hans makker. Noen ville anse det som risikabelt. Men de hadde venner som gikk god for den andre og de hadde ett hemmelig møte, så var det i boks. Og det har bare gått greit.

Han sier at hun jobber for mye. Er bekymret. Det er viktig å ikke bli syk. Begge sier at jobben er en livsstil. Det finnes knapt noe fritid. Underdal kan sovne i sofaen hjemme når han endelig skal ha det hyggelig med sin kone. Kolstø sier det blir mange sene kvelder. Men utsikten fra niende etasje er vakker..

– Stiller dere til gjenvalg?

– Det er for tidlig å si, sier Underdal diplomatisk.

Postludium. Fotografen tar bilder i heisen. De to lederne ser litt beklemte ut.

– Universitas tar alltid mer bilder enn Uniforum, forteller Underdal.

– Dere må gå ut av heisen, sier fotografen.

De prøver. Går litt tilbake. Sier ingenting til hverandre. Ingen holder hånden foran heisdøren. Heisen lukker seg. Vi ser to hender som prøver å holde igjen. Heisen går ned, kommer opp igjen. De går med røde kinn ut av heisen. Fotosessionen avsluttes.

@sitat.– Jeg tror det er mange som ikke vet hvem jeg er. Jeg har kommet inn i den litt usynlige ringen. Jeg blir ikke spurt og dermed vet ikke folk at jeg kan spørres.