Universitetet kan bli saksøkt

– Det er blitt gjort en brøler her, sier professor Bjørn Qviller.

Han jobber ved Institutt for kulturstudier (IKS).

– Når man ikke slår ned på slike åpenbare feil, så skjer det at klagene kommer, sier han.

Saken gjelder ansettelsen av en leder til Humanistisk prosjektsemester ved IKS. Et halvt år etter at ansettelsen er gjort, ligger klagene fra flere som søkte på stillingen hos Sivilombudsmannen. Får klagerne medhold, risikerer Universitetet søksmål.

Begynnelsen. Ideen var at studenter som hadde studert noen år kunne søke seg inn på et fag der de jobbet for næringslivet og brukte sine evner til å løse en praktisk oppgave. Humanistisk prosjektsemester lå først ikke under noe bestemt institutt, men i 2001 ble det gitt til IKS. Samtidig ble det bestemt at personen som skulle lede studiet måtte ha doktorkompetanse, det vil si fullført en doktorgrad. Studentrepresentantene var uenige i doktorkravet. De ville ikke at stillingen skulle være så innsnevret. Men studentene var i mindretall.

? Hvis studentene hadde fått sin vilje da utlysningsteksten ble satt, ville kanskje mye rot vært unngått, sier tillitsvalgt og student Sven Tore Relling.

Vanskelighetene. For rot ble det. IKS hadde aldri forestilt seg at 32 kvalifiserte kandidater skulle være interesserte i denne stillingen. Utlysningsteksten spurte ikke bare om en doktorgrad, den lovte også at det ville legges betydelig vekt på vitenskapelige verker. Derfor hadde alle de 32 doktorene lagt ved mange og gode vitenskapelige verker. Knut Aukrust var instituttbestyrer i fjor og satt med det formelle ansvaret for ansettelsesprosessen.

? På grunn av mengden av vitenskapelige verker, satte vi ned en bedømmelseskomité på fire personer, i stedet for tre, som er vanlig i ansettelsessaker, forteller han.

Likevel ble det for mye for de fire som skulle lese alle verkene. Det var bøker i alt fra arkeologi og historie til semittiske språk. Hvordan skulle de vurdere hva som var best? Aukrust tok en sjefsavgjørelsen. Plutselig var det ikke lenger aktuelt å finne ut den beste vitenskapelige doktoren, men heller den best egnete doktoren.

? Skulle de lest og vurdert alle de verkene, hadde de holdt på med det den dag i dag, sier Aukrust.

Dermed ble det bare konstatert at alle søkere som hadde levert en doktoravhandling var kvalifiserte, og man begynte å se på andre ting i søknadsbunken som kunne skille den ene fra den andre.

Uenighetene. ? Der er her rotet begynner. Vi hadde mange søkere som sendte inn dokumenter som de med god grunn trodde var relevante. Utlysningsteksten spurte jo etter det. Instituttet lar likevel være å vurdere det de har lovet sine søkere at er mest relevant. Det er direkte oppsiktsvekkende, sier Qviller.

Han skulle være med og vurdere kandidatene på bakgrunn av innstillingen.

? Innstillingen var jo ubrukelig. Den hadde ikke tatt utgangspunkt i utlysningsteksten i det hele tatt.

Qviller mener at det eneste rette instituttet kunne ha gjort, var å utlyse stillingen på nytt og oppnevne en ny komité til å bedømme søkerne.

Det var tre som stemte for Qvillers forslag. Sju stemte for at innstillingen skulle bli tatt til følge. Knut Aukrust mener det ville vært svært vanskelig å lyse stillingen ut på nytt.

? Det er ikke urimelig å spørre om egnethet i en slik stilling. Personen skal selge humaniora til næringsliv og bedømme utrolig mange forskjellige verker, derfor er det viktig med tverrfaglighet, sier Aukrust.

Han legger også til at det ville tatt lang tid og mye penger hvis de skulle lyst stillingen ut på nytt.

Godkjennelsen. Ansettelsen kunne ikke finne sted før ledelsen ved fakultetet hadde godkjent den. I et møte i fjor sommer kom saken opp og Camilla Serch-Hanssen protesterte. Hun fremmet følgende forslag. «Ansettelsesprosedyren stoppes og stillingen lyses ut på nytt». Hun var den eneste som stemte for.

? Det var en stilling som i utlysningsteksten lovte å legge hovedvekt på de vitenskapelige arbeidene. Da dette ikke ble gjort, fikk verken søkerne bedømmelse på det grunnlag de var lovet eller sjansen til å legge frem andre ting som kunne ha blitt utslagsgivende, sier Serch-Hanssen.

Hun er førsteamanuensis ved Instututt for ex.phil. og sitter også i Universitetets høyeste organ; Universitetssstyret. I ettertid angrer hun på at hun ikke klaget saken videre.

– Det er vanskelig når en føler at en har litt for mange roller. Da ville jeg blitt både klager og dommer, sier hun.

Studentrepresentant Relling stemte for ansettelsen fordi han tenkte på studentene. En ny utlysning ville bety to nye år uten en leder i studiet.

Klagen.? Saken er et møte mellom det gamle og det nye Universitetet, og på mange måter viser den noe av det verste ved universitetssystemet, nemlig manglende vilje til å forandre seg, sier Knut Aukrust.

Han mener stillingen er unik i universitetssammenheng, og at søkerne derfor ble bedømt på uvanlige måter.

? Jeg mener helt klart at hvis søkerne til denne type stilling ikke forstår hvorfor vi legger vekt på egnethet, så har de ikke noe i en slik stilling å gjøre, sier han.

Men Qviller er uenig.

? Det går ikke an å bruke slike argumenter når faktum er at bedømmelseskomiteen ikke gjorde jobben sin i forhold til utlysningsteksten. Universitetet kan ikke ha slike klager på seg, sier han.

Serch-Hanssen er mer pragmatisk.

? Jeg forstår grunnene til at en ville bedømme på andre kriterier i denne stillingen. Men vi må bestemme oss. Enten må vi slutte å ansette på den tungrodde måten og velge friere de personene vi vil ha, ellers må vi holde oss til de reglene som ligger til bunn og ansette etter dem. Uansett må vi holde ord. Sier vi at vi gjør det på den tungrodde måten, så må vi gjøre det på den måten, sier hun.

Sivilombudsmannen vil dømme i løpet av våren.