Armageddon og jeg
Min angst gnistrer som polert is. Den skinner i februarsolen. Glitre–angst.
FOTO: Åshild Støylen
TV intervjuer kurder. Han har en av de kjipe grå genserne bare folk på café i Torggata kunne finne på å gå med, og en like kjip skjorte fra Fretex. Han vil dra til Nord–Irak for å dø med sin familie hvis krigen bryter ut. Han sier det ikke med et skjevt smil eller på tull. Helt alvorlig. Og det slår meg at dette er noe ordentlig.
– Oi. Det var jo nesten noe ordentlig.
Sier jeg til far. Vi sitter i sofaen. TV–middag.
Jeg likte godt 911–bildene. Beste katastrofefilmen jeg har sett. I Armageddon treffer meteorfragmenter det ene tårnet. Sort røk velter opp i brunlig motlys. Men det ramler ikke sammen. Det er ikke like bra.
Nerver som kvaeblødende stubber på hugstfelt. Ser jeg fresh nok ut? Jeg skulle ønske jeg var høyere. Bare litt. Konstaterer fort hvem som er penest i ethvert rom jeg befinner meg.
Har koblet ut poppsykologispamfilterne i mitt sinns Out–box (ser du?) og lar uendelige grunne livsbetraktninger flomme. Som spunk på internett–hore. Hemningene mot å si det dumme og åpenbare forsvinner når du innser at alt er dumt og åpenbart.
Hessam ble torturert i Iran. På ordentlig. Hengt opp i krok og slått. Han pekte og viste for meg og min far.
Selv gikk jeg med kvasi–selvmordstanker (type: du vet det aldri blir noe av, men tanken på pistol gjør det lettere å sove) fordi jeg ikke visste hva jeg skulle bli når jeg ble stor.
Begavede samtaler i dannet selskap. Våre diskusjoner er DNA. Mønstre som gjentar seg, gjentar seg, gjentar seg. De muteres kanskje, hvis vi er heldige.
Desperat sex. Akten gir følelse av makt, reflekterer selvbekreftende lys. Men jeg skulle ønske den var mer akrobatisk. Mer som internett–porno. Det er godt å ha stor pikk. Det gjør livet lettere.
Ung, pen og begavet.
Akkurat som deg.
For 20 år siden ville behovet for å «selge seg selv» indikert at du var prostituert.
Ikke vær redd.
Ingenting er sant, alt er tillatt.
Alt er sant, ingenting er tillatt.
