Stopp en hæl
Slå i en spiker, ja vel, men stoppe en sokk? Lett som en lek. Du bare tar fart, og så stopper du.
FØR: Med sin eksistens hengende i en tynn tråd.
FOTO: Kristian Ridder-Nielsen
Kan jeg sy? Klart det. Sy er meditasjon, som å vaske opp, mens man hører på søplete voksenpop på radio. Følelsen av søndag. Følelsen av å greie noe.
Kan jeg stoppe? Så klabert. Jeg skjønte faktisk teknikken helt av meg selv en dag, reparerte en ullsokk med hull, skjønte først etterpå at det var dette som var stopping. Ganske stolt da, men aller mest imponerende var at jeg ikke hadde mistet den før den fikk hull. Før i tiden mistet man ikke sokker. Man strikket dem. Man vasket dem i bryggerhuset. Man tørket dem på loftet. Man stoppet dem. Stoppe er nostalgi.
Utstyr: Stoppenål og stoppetråd. Sånne små verktøy som koster så lite penger at man må fnise når man kjøper dem. Førstnevnte er tykkere enn en synål, med større nåløye, og ikke særlig spiss. Du husker den fra håndarbeidstimen. Stoppetråd er en garnaktig tråd som er litt tynnere enn garn, litt tykkere enn sytråd. Finn matchende farge, eller prøv noe frekt.
Fremgangsmåte: Når du stopper, vever du ditt eget stoff med tråden. Derfor får du en spesiell personlig følelse for sokken etterpå. Men først en forberedende øvelse: Du vil snurpe sammen hullet litt først, så kantene rundt ikke flyter ut og rakner, gi deg selv et holdepunkt. Derfor: Tråkle (= sy enkelt, opp og ned) en runde rundt hullet og trekk til så det krymper litt. Så begynner du: Først én vei, frem og tilbake, et teppe av tråder over hullet. Når alt er dekket, syr du den andre veien, på tvers, men da vever du tråden inn i trådene fra i stad. Veve: Over og under og over og under.
Feilkilder: Husk å vrenge sokken før du begynner. Dessuten kan det hjemmevevde stoffet bli klumpete/tykt og du får gnagsår. Koble inn din estetiske sans, så ordner det seg.
