Ridere sier mye om artister. Clubstyret på Betong kan si mye om ridere.

ENDEN PÅ HVITEVAREVISA: Hvitevarer går i kverna når de dør. Hvis ikke de blir plukket ut som slaginstrumenter for hvitevarer–rockerne i Hurra Torpedo. Leder Clubstyret Øistein Østveit Svelle legger press på stortromma fra utsiden. Underbuksa til høyre er nestleder Sindre Hervig sin.
FOTO: Kristian Ridder-Nielsen

– Det er gøy når riderne byr på noen utfordringer, sier nestleder i Clubstyret på Betong, Sindre Hervig (20) og girer ned så det rister stygt i den innleide varebilen.

Selv om Hervig later til gjøre sitt beste for å hindre den, er varebilen på vei til en søppelfylling på Brobekk nord for Oslo, og skal fylles med ønskelisten til Kristopher Schau, Egil Egeberg og Aslak Guttormsgaard. Det Gartnerlosjen–baserte bandet Hurra Torpedo bruker hvitevarer som rytmeinstrumenter. I forrige Universitas påstod Egeberg at bandet selv dro på instrumentjakt. I virkeligheten utføres oppgaven av to ubetalte studenter og en sivilarbeider.

– Hadde jeg vært artist og kunne fått hva jeg ville så hadde jeg utnyttet det så langt jeg kunne. Gitt arrangørene noe å tygge på, sier Hervig.

Da Sigurd Ros gjestet Betong måtte han selv gi Islendingene noe å tygge på. Et glutenfritt brød som kostet 50 kroner og en hel dag med tråling av Oslos helsekostbutikker.

Hervig manøvrerer kassebilen inn i dalsøkk av rykende dynger. Resten av sjauegjengen har kjørt i forveien. De flirer begeistret og peker på en container. I den står rader med frysere og vaskemaskiner stumpet som halvrøykte sigaretter.

De fleste ridere er ren rutine. Det er snakk om små og mellomstore artister som skal ha en kasse med øl og 100 billetter som de kan dele ut til vennene sine. I tillegg får de oppskårede brødskiver med pålegg.

– Et band som deltok på Skumma Kultur–arrangementet vårt puttet resten av gulosten i gitarkassen før de gikk. Det er litt smålig da, sier leder for Clubstyret, Øistein Østveit Svelle (20) og dytter på et stort kjøleskap så det er nær ved å velte over og knuse Kristian fotograf.

De litt større artistene bestiller stort. Mye mer enn de klarer å konsumere i løpet av den korte tiden før og etter en konserten. Da Mercury Rev spilte på Betong i fjor sommer bestilte bandet pitabrød og Hummus til elleve personer og åtte kasser minralvann. De La Souls rider bestod av overdådige mengder røkelse og urte–te, mens Therapy bestilte 72 flasker lager øl, 12 flasker Guinnes, to flasker kvalitetsvin og en Jack Daniels. Therapy er en trio.

– Du kan utelate hva du vil fra en rider så lenge du har kjøpt inn rikelig med øl, sier sivilarbeider, Kristoffer Endresen (23).

Han røsker i en Elektrolux vaskemaskin fra slutten av 70–tallet med separat sentrifuge. Lokket vipper i 1/4 takt. Endresen har hentet hvitevarer til Hurra Torpedo før, da han jobbet på Hulen i Bergen. Da fylte de en lastebil, så fikk bandet velge selv.

– Backstage ville de ha lunken lapskaus servert av slapp pønker, flirer Endresen.

Clubstyreleder Svelle, hopper taktfast på en Grepa minifryser. Han har lovet kjeledressen ved bommen å levere tilbake alt han tar når han er ferdig med det.

– Denne er robust nok, slår han fast.

– Ikke ødelegg den nå, sier Endresen alvorlig.

Da ler Svelle og Hervig hjertelig og løfter den forslåtte husholdningsenheten opp i hodehøyde. Så knuger de den inn over den kistedype fryseren som fyller halve lasterommet på varebilen. De skriker sårt i gamle hvitevarer.

–Hva tror du en rider sier om et band?

– Det sier en del om et band når de bestiller 40 pakker røkelse til bakrommet.

Det er kaldere på Brobekk enn i fryserne som Clubstyregjengen har kommet for hente, så de jobber fort, nærmest frenetisk. Hervig har funnet en konteiner han mener kan inneholde det metalliske rusket som bandet ønsker. De likner småbarn som leter etter de rette klossene i legokista. Containerdyp konsentrasjon. Nå og da, et hyl av begeistring. Svelle kikker på rideren.

– Vi må tenke på sikkerheten også. Kveilen med sprengtråd kan de bare glemme.