Du skal ikke leke med maten. Bortsett fra i gymmen, da. Her er det om å gjøre å herje mest mulig med skitne poser fylt med en tørr variant av enhver barneganes erkefiende – erten.

Okei. Dette skulle egentlig handle om gymnostalgi, ikke om hvor ufyselig og skrekkinnjagende erter er for barn, men noen må ta bladet fra munnen. Det burde innføres en aldersgrense på erter. Det skulle ikke være tillatt å forsøke å servere erter til noen før de har nådd konfirmasjonsalder, eventuelt blitt kjønnsmodne. Og hva pokker er skjørbuk?

Fra alvor til lek igjen. Den vanligste erterposeaktiviteten, slik jeg husker det, er å kaste posene i hodet på mer eller mindre tilfeldig valgte medelever. Denne øvelsen trener opp koordinasjon og armstyrke. Samt stemmebånd og lungekapasitet hos den som blir truffet.

Jeg tror det er med henblikk på denne typen aktiviteter man valgte erter og ikke annet poseinnhold. Ikke så hardt at skadene blir varige, ikke så mykt at det ikke har noen effekt. Den gamle teorien om at Gerhardsen innførte erterposer i kroppsøvingen for å ha et hemmelig belgfruktforråd i fall svenskene skulle angripe og det ble hungersnød i landet, har jeg ingen tiltro til.

Tross barns skepsis til erter som føde, har den grønne belgfrukten en side som kan være til glede for de små. Den sørger for at det dannes tarmgass, som kan realiseres i form av fising, eller fjerting om du vil. I tillegg til at det er veldig morsomt at voksne klemmer ut metan og prompan, byr dette på overdådige muligheter til å bruke nedsettende og hylmorsomme betegnelser på ertemat – fjertesuppe, fjertestuing og så videre.

Et retorisk triks som selvsagt kan overføres til gymtimene.