Blåmann, blåmann, boken min
Ingen stillhet er stille. I alle fall ikke på lesesalen.
Å bla forsiktig i pensumbøker er helt topp. Lyden av ark som vendes og vendes og vendes er lyden av ny kunnskap. Det høres ut som ny kunnskap.
Å knirke i bordet, å snu seg litt på stolen, å hviske om faget og neste pubtur – greit nok. Å hviske om forrige pubtur er ikke like greit, det blir alltid halvt undertrykte latterkuler og altfor lange samtaler.
Små kremt er tillatt. Så lenge de er små og så lenge de virker fagrelaterte. Om man leser om kremt på medisin eller psykologi, for eksempel. Eller om man er litt forkjølet. Veldig forkjølet bør man være andre steder enn på lesesalen.
Men høylytte samtaler om bytte av lyspærer? Lange diskusjoner om oppussing, reparasjon av dørstokker, vask av vinduer, borring, årning, gøring?
Blåmann, blåmann, vær så snill. Ser du ikke at jeg leser?
Stillheten på lesesaler er min stillhet. Lyden av forsiktige papirark er lyden av min stillhet, som summingen fra hundre kaffeslabraser er andres. Jeg hører ikke pensum og tar ikke til meg andres konsentrerte lesing. Det er som et vakuum.
Men lyder som ikke hører til hører jeg. Tunge sukk er enerverende fordi de gir en hgelt annen stemning enn den jeg må ha for å lese. Lest uten glede er ingen bøker egentlig leselige. Tunge sukk er som tennisballhagl: du må være langt unne for ikke å la deg affisere.
Men andre lar seg kanskje ikke affisere. Andre har kanskje stillheter som er tungtsukkende, hjerteskjærende, ånei–for–en–fæl–verden. Eller, som bestemor alltid sa: kanskje de bare trenger luft. For andre er det kanskje ikke helt stille før de sukker.
Eller snakker om bytte av lyspærer. Stopper midt på dagen, midt i lesesalen, snøfter ettertenksomt og innleder en lang samtale om gud og hvermann, Beckham og naboen, lysåpærer og dørstokker.Det er kanskje din stillhet, blåmann. Pensumbøker og en klunk springvann tappet på gamle brusflasker er kanskje ikke din stillhet. I din stillhet trengs det kanskje malingflekker og gressklippere.
Men jeg sitter her i min stillhet og prøver å fordøye pensum og får bare dårlig mage av andres stillhet. Enten må jeg kaste meg inn i diskusjonen, argumentere for 40W heller enn 60W, eller jeg må gå.
Men de sa jeg skulle sitte her og lese. De sa dette var min stillhet. De sa andres stillheter hadde andre steder å bråke på.
Så blåmann, blåmann, se boken min. Tenk på stillheten din.
