Hun villle ha nordmenns fordommer ut i lyset. I stedet kom Marianne Gullestad selv i fokus.

Endelig. I sommer klarte en forsker å komme ut av kunnskapet sitt og skape debatt. Etter at Marianne Gullestad kritiserte Shabana Rehman for ikke å utfordre norske fordommer mot innvandrere, stormet det i avisspaltene. Gull i forskningsformidling til Gullestad.

– Kritikken mot forskere som lukker seg inne med kunnskapen sin, kan ikke gjelde meg. Jeg har skrevet kommentarer og kronikker i alle år, sier hun.

Det er vanskelig å få henne i tale. Hun sier først nei til å bli intervjuet i Universitas og vil helst kommunisere via mail.

– Jeg ønsket å kommentere et mediefenomen, ikke å bli et selv, sier hun oppgitt.

– Dagens medier sorterer vekk så mange stemmer. Pressen er ikke lenger formidlere, men aktive virkelighetstolkere og regissører, sier hun.

Helt siden 70–tallet har hun prøvd å få glemte stemmer til å bli hørt. Med slengbukser og notatblokk lyttet hun den gang til sladder og betroelser fra mødre utenfor Bergen. Hun fikk høre om sminke, bleier og forelskelser.

– Det mange ville karakterisere som «bare prat» analyserte jeg som filosofiske diskusjoner om hva som er rett og galt, sier Gullestad.

Hun har fortsatt å studere prat, både blant folk flest og hos forskere, politikere og debattanter. Det er slik Gullestad avslører fordommer overfor innvandrere.

– Når en dame fra Oslo Vest forteller at hun så en svart mann jogge i marka, og at hun ble så overrasket at hun bare ble stående og stirre: Skal det tolkes som et uskyldig uttrykk for nysgjerrighet, eller skal det forstås som et utsagn som avslører forestillinger med lange tradisjoner?

– Jeg vet ikke?

– Jeg har heller ikke noe patentsvar. Jeg prøver å få i gang mer selvrefleksjon, men det har vist seg veldig vanskelig å få til, sier Gullestad.

– Er jeg rasistisk hvis jeg kaller nordmenn for «oss»?

–Nei, selvfølgelig ikke! Hvem som er oss skifter med ulike situasjoner og personkonstellasjoner. Problemene oppstår når vi får en to–deling basert på avstamning, og når det knyttes sterke forestillinger om egen overlegenhet til \'oss\'.

Gullestad sier ikke at nordmenn er rasister. Hun sier bare at folk benytter seg av ideologier eller biter av ideologier som kan beskrives som rasisme.

– Hva er egentlig forskjellen?

– Å bruke ordet rasist om mennesker som ikke selv regner seg som det,

hindrer bare dialog. Jeg bruker ikke uttrykket rasist.

Det er flere uttrykk Gullestad unngår. Ord som svart, hudfarge og

innvandrer skriver hun utelukkende i klamme.

– Det er ingen god løsning, men for i det hele tatt å kunne snakke om disse

tingene, er en nødt til å bruke de ordene vi har.

– Men du liker ikke ordene?

– Problemet er ikke ordene i seg selv, problemet er de forestillingene de bærer

med seg, og de diskriminerende handlingene de kan inspirere til. Begrepet innvandrer har for eksempel utviklet seg til å bli et fargekodet ord. Ni av ti nordmenn setter likhetstegn mellom innvandrer og mørk hudfarge.

– Så du debatten om bruk av slør på muslimske småjenter i Standpunkt på NRK? Det var ingen norske nonner med slør som deltok i debatten, la du merke til det? spør Gullestad.

Hun synes det er helt naturlig å bli opprørt over kvinneundertrykking i

Afghanistan. Men hun reagerer på hvordan minoritetene blir presentert i media.

– I pressen sammenlignes innvandrere gjerne med en standardisert

versjon av \'det norske\' fra Oslo 2. De blir aldri satt opp imot bedehusmiljøet på Vestlandet eller små fiskebygder i Nord–Norge.

Hun blir bare irritert når jeg spør om brudd på menneskerettigheter bør aksepteres dersom det er del av en kultur eller religion.

– Selvfølgelig ikke. Når du stiller spørsmålet på den måten, tolker jeg det som en fortsettelse av sommerens polariserte mediedebatt. Jeg etterlyste mange flere stemmer, inkludert stemmene til de kvinner og menn som frivillig innordner seg en etnisk eller religiøs ramme. Det ble tolket som om jeg oppfordret til lydighet, sier Gullestad.

Hun vil ikke bli oppfattet som sutrete når hun kritiserer media. Men nå trekker hun seg tilbake fra spaltene for en stund.

– Er det ikke du som bør bli flinkere til å forholde deg til media?

– Jeg vet ikke om jeg ønsker å forbedre meg i retning av å gjøre

standpunktene mine mer tabloide. Jeg tror heller løsningen er å satse på de små offentlighetene, de mindre tidsskriftene.

– Men er det ikke viktig for deg å nå ut til flere mennesker enn dem

som leser smale tidsskrifter?

– Jo, jeg føler en sterk forpliktelse til å bidra i offentligheten. Men jeg

stiller meg etterhvert mer spørrende til om det overhodet er mulig å formidle kompliserte argumenter i løssalgspressen.

Debatten

Marianne Gullestad presenterte en ti–punkts analyse av Shabana Rehmans medieposisjon i Aftenposten. Gullestad kritiserte Rehman for ikke å utfordre norske fordommer, og mente at flere stemmer enn Rehmans burde komme til orde i debatten. I kjølvannet av artikkelen ble Gullestad beskyldt for å være ondskapsfull, arrogant og for å ha «driti på draget».

Marianne Gullestad

*Arbeidsområder: Kultur, hverdagsliv og innvandringsdebatt

*Et utvalg av Gullestads bøker: Livet i en gammel bydel (1979) Kitchen–Table Society (1984 og 2002), Livsstil og likhet (1985), The Art of Social Relations (1992), Hverdagsfilosofer (1996) og Det norske sett med nye øyne (2002).