Runa Bostad har lyttet til erfarne fjellfolk. Og ferske.

– Se hvor nærme Oslo sentrum vi egentlig er.

Høyt over byen sitter Runa Bostad. I skogkanten like ved hjemmet på Oppsal har hun funnet sitt Oslo–fjell. Det er ikke uoverkommelig høyt, men det gir akkurat det utsynet og den roen en kan savne når en bor i en blokkleilighet.

– Skal en legge noe i klisjeen «den norske folkesjela» så er det nettopp vårt forhold til fjellet som passer inn i begrepet.

Som vakt på ubetjente hytter har hun hatt mulighet til å observere hvordan vi oppfører oss når vi blir stuet sammen med vilt fremmede mennesker på få kvadratmeter. Observasjonene ble til en hovedfagsoppgave.

– Det er nærmest en plikt å tenke at her er vi alle like. Men det betyr ikke at alle forskjeller utviskes når man møtes på hyttene. Her skjer det samme som skjer overalt når mennesker møtes for første gang: En søker å finne ut i hvilken grad «de andre» skiller seg ut fra eller likner en selv, sier Bostad.

I kjølvannet av denne prosessen etableres et slags statushierarki der erfaring er en viktig faktor. Status på hyttene kan måles i hvor mye en har gått å tur. Andre faktorer kan være utdanning, skolering i «finkultur» eller penger.

– Bankmannen fra Holmenkollåsen vasker opp sammen med hjemmehjelpen ifra Dokka. Men begge vet de at de ikke er like, og at ulikhetene må underkommuniseres, skal den gode atmosfæren på hytta ivaretas.

Anorakk og gode sko. – Folk må for all del være både flinke og prektige, men alle fortjener sin lille plass i den store, norske fjellheimen, sier Bostad.

– Hvem er egentlig den klassiske, norske turgåer? En student, kanskje?

– Nei, de vi ser mest av på hyttene er vår foreldregenerasjon, og kanskje litt eldre enn det. De har grønne eller røde anorakker og solide, slitesterke sko som de ikke bytter ut før de kan gå selv. De er stille og snille mennesker som ikke liker for mye «styr» på hyttene om kvelden, sier Bostad.

– Synes du det er synd at du ikke ser flere studenter når du er ute å går i fjellet?

– Nei, for meg så er viktigst at folk gjør det de trives best med. Er de ikke i fjellet så gjør de sikkert noe annet hyggelig.