Det er morsomt å mimre om åttitallet. Men hvor kult er det å være fanget der?

FOTO: Audun Halaas

Det var mitt første besøk i et fengsel. Fangen jeg skulle møte hadde sonet 15 år. Nå røvde hun å overbevise enhver som ville høre på om at hun hadde utviklet seg.

– Fortalte jeg han om det nye albumet som kommer ut i høst? Ikke det? Nok en gang om plakater på gutterommet, altså.

Samantha Fox fikk spørsmål om plakatkariere og BH–størrelse og om det var mulig å ta henne på puppene. Hennes manager, en innrøyket og mistroisk slugger av et kvinnemenneske, prøvde febrilsk å få spørsmålene over til nåtiden. Men selvfølgelig ville radio– og tv–folkene bare snakke om fortiden. Holde henne fanget.

– Ja, jeg sitter her med selveste Samantha Fox. Hæhæhæ! Ja, hun ser faktisk akkurat ut som plakaten jeg hadde over senga mi. So Sam, where have you been the last fifteen years?

– Heldigvis er ikke alle slik, sier Sam.

Hun har ryddet sitteplass til meg mellom to klesskap innenfor et garderoberom, der hun praktiserer en form for stressrøyking.

– Jeg føler ikke at jeg har vært borte i det hele tatt. Tvert i mot tror jeg at jeg er veldig tilstede i folks bevissthet. Hvor har jeg vært de siste femten årene? Jeg har hatt flere hits etter «Touch me», men enkelte personer ser ut til å henge igjen fullstendig i fortiden, sier Sam.

– Hva kan du gjøre for å kvitte deg med spøkelset fra 80–tallet?

– Hadde plateselskapet mitt vært med så hadde han ikke fått intervjuet meg. Jeg prøvde jo faktisk på slutten der, men da hadde han skrudd av mikrofonen.

– Når alt kommer til alt vil folk flest ha det gamle og trygge, sier førsteamanuensis ved Institutt for Kulturstudier, Arne Lie Christensen.

Han har skrevet blant annet skrivet to bøker om nostalgi og byggeskikk. Han ser den samme nostalgien i populærkulturen som han ser i arkitekturen.

– Man kan bruke byggeskikk som eksempel for annen nostalgi i samfunnet. Nyskapende arkitektur som det nye Universitetsbiblioteket er uinteressant for den jevne Nordmann. Han vil ha dragehoder og torv på taket. Selvom det nødvendigvis ikke er historisk korrekt, sier Christensen.

Dette er et syndrom som kommersiell industri ser sitt snitt til å utnytte, mener han.

– På den ene siden representerer nostalgi en bevaring av gamle verdier og stilarter. På den andre siden åpner det for spekulativ utvanning av gammel kultur.

– Hvis hun ikke spiller «Touch me» går jeg hjem og skyter meg!

Det finnes ingen grunn til å tvile på Ole–Kristian Reinertsen (23), når han skriker for å overdøve 80–tallsmusikken som skal varme opp Betong–publikumet. Kjæresten hans står ved siden av han og blunker nervøst.

– Har du fått med deg at hun skal gi ut nytt album nå?

– Nei, det var nytt for meg, men jeg er en ekte fan! roper Reinertsen.

En time senere kommer bandet inn på scenen. De blir stående med senket hode til en gitarstreng som ikke slutter å vibrere. Scenen sakte fylles med røyk. Publikum hoier som sultne hunder. Så trekker de i flokk til et tordenskrall av en 80–tallsbass.

Der står hun. I hvit skinndress, med håret i myke buer rundt hodet. Først får jeg gåsehud. Jeg vrir meg motvillig i skoene, men jeg kjøper illusjonen. Kjøper følelsen av en Ball–genser som klemmer for stramt rundt halsen. Kjøper kilingen av hockeysveis på ryggen. Alle disse glemte minnene. Sam løfter mikrofonen av stativet.

– Ååå. Se på dette, sier Sam.

Jeg har bedt henne om å avgjøre et veddemål. I 1989 veddet min daværende bestevenn, Nils Hjalmar, 5 kroner på at jeg var for ung til å date henne. Nå har jeg med et bilde av meg selv fra dette året i håp om legge veddemålet bak meg for godt.

– Ingen mindreårige for Samantha Fox. Beklager, men det er ulovlig, sier Sams agent og smiler strikt fra andre enden av bakrommet der hun har fulgt intervjuet.

– 5 kroner i ti år med dagens rente. Det kan koste meg dyrt.

– Jeg skal gi deg et kyss i stedet, sier Sam.

Jeg rekker ikke å tenke.

– Gå nå hjem med det kyssemerket.

– Og jeg som endte opp med å prate om 80–tallet likevel.

– Nemlig, brummer agenten, før Sam griper inn.

– 80–tallet gjorde meg til en internasjonal stjerne, men jeg er fremdeles her, og det er fantastisk.