Kalde navn

Jeg snakket med to russere i forrige uke. De het egentlig Alexander og Daria, men bare egentlig. Til alt annet enn dåpsattester og overrekkelse av ringer (og jaer) het de Sasha og Dasha. Det store basketballtalentet Miroslav kalte seg Miro uten at det førte ham lenger enn kretsmesterskapet. En gammel halvpolsk venn av meg het Tomasz, egentlig: blant venner og uvenner i gata og på skolen var han bare Tomek. (Jerzy Dudek heter altså egentlig Jerry Dumasz og er i slekt med både den eldre og den yngre forfatter-Dumas.)

En gammel grandonkel av meg snakker om sine søsken og venner fra 50 år tilbake utelukkende med kallenavn. Lullern, Nudden, Josefisa, Ingerta, Småtten. Man hadde ordentlige navn, men de kunne spares for lærere og foreldre og andre kjeftesmeller.

Mine tyske venner kutter stort sett ut første stavelse av to- eller trestavede navn. Bettina er Tina, Gabriele blir Ele. For å spare pust, kanskje – men først og fremst for å skape en slags intimitet. Kan man si du, og ikke Sie, bør man også gjøre noe med navnet.

Men i Norge? Som liten var det fremdeles en viss fantasi: Stein-Robert var Sterra, Bjørn-Eivind (og andre Bjørner) var Bønna, Jostein var Yassir. (Til Josteins forsvar må det sies at han slett ikke ligner på noen som helst Yassir på noen som helst måte og at det bare var Sterra som fikk et gjengjeldelsesanfall da han fikk sitt eget, velfortjente kortnavn.)

Som stor, derimot ... Om navnet er langt og dobbelt, kan man til nød bruke det første navnet bare. Til stor nød. Ellers heter man det man heter. Hva, skulle man forandre på de få bokstavene foreldrene tredde ned over hodet på en? Skulle være noe annet for venner enn for presten?

Fytterakkern så kjedelig. Og egentlig en fornærmelse: som kjærester viser hverandre hengivenhet ved å bruke dustete navn på hverandre, burde venner og bekjente gjøre det samme på et litt lavere nivå. Ens eget navn er oppbrukt før man begynner å gå.

Fra og med i morgen heter alle noe annet enn det de heter. Noe helt annet.