Bitt av en radioaktiv basill
Hvordan kan voksne menn like en trikotkledd klovn som har fått superkrefter av en radioaktiv edderkopp?
– Inspirert av Spider–man var jeg som barn en ivrig treklatrer, sier tegneserienerd A.
– Mon tro om Spidey selv noen gang har klatret i et tre. Jeg kan ikke huske å ha sett det, sier tegneserienerd B.
Omtrent ti år tidligere hørte Journalisten først ryktene. Så, for et par år siden sto det svart på hvitt i avisen foran ham at filmen var en realitet. Deretter dumpet rollelisten ned med Tobey Maguire, Willem Dafoe og Kirsten Dunst, og en trailer ble tilgjengelig på nettet. En dag sent i april i år leste han at filmen har slått alle rekorder og håvet inn over en milliard kroner i løpet av premierehelgen, og at vevslyngerens skaper, Stan Lee, syntes filmen var blitt bedre enn tegneserien. Nå sitter de tre, Journalisten, tegneserienerd A og B og snakker om helten.
Midt på 80–tallet fant Journalisten sin egen tegneseriehelt i bladhyllene. Med forundring lytter han nå til at det finnes andre som digger den rød– og blåkledde vel så mye som han.
– Edderkoppen var i motsetning til de andre perfekte superheltene en ung nerd og et mobbeoffer. Og når han fikk superkreftene sine, ble han fremstilt som psykopat og terrorist av avisen Daily Buggle, sier B.
Skikkelsen de snakker om er en amerikansk seriehelt skapt av Stan Lee i 1962. Siden har tegneserien mer eller mindre uavbrutt gått sin seiersgang i USA og resten av verden. Den tar utgangspunkt i Peter Parker, som blir bitt av en radioaktiv edderkopp, og dermed får en edderkopps relative styrke, evnen til å gå på vegger og hoppe høyt, samt en ekstra edderkoppsans som utløses når fare er på ferde.
Tidligere i uken har Journalisten fått sitt drømmeoppdrag. Han skal få skrive om sin yndling blant de tegnede. Først ringer han en og annen professor på Universitetet, men ingen har mye å si. Litteraturprofessor Hans H. Skei sier et eller annet om at det er i undergrunnen det spennende skjer, og at disse store superhelthistoriene er ganske glatte.
– Det er laget mye dårlig Spider–man, men det er jo bare å overse de mest hårreisende tingene. Som når han plutselig fikk fire armer og fire bein, sier A.
– Det er jo mye bra også. Min favoritthistorie er nok den om Venom. Det viser seg at Spider–mans nye sorte drakt er en parasitt som tar makten over ham. Han klarer å kvitte seg med den, men da tar den bolig i en annen person, og blir Spider–mans bitreste fiende. Også er det jo historien om Gwen Stacy. Hun dør jo faktisk, sier B.
– De dør jo aldri i superheltseriene. Og hvis de dør, kommer de tilbake igjen. I de nyeste amerikanske bladene dør Spider–man, men kommer til live noen nummer senere da det viser seg at det var en klone som døde, sier A.
– Jeg må si at når jeg hørte at filmen ble en realitet, fikk jeg en enorm følelse av takknemlighet til de folka som gjør dette for meg. Setter himmel og jord i bevegelse for å fange veggkryperen på film, slik at jeg kan få oppleve ham i kinosalen.
– Jeg vet ikke helt, jeg er litt bekymret, håper virkelig den er bra, sier B.
– Er litt redd for at Spider–man skal bli hollywoodisert, innrømmer A.
– Men det virker som de endelig har fått sving på den superhelt–filmatiseringen.
– Ja, det kommer vel av bedre effekter.
– Men vi gleder oss?
– Så klart vi gleder oss, svarer A.
Journalisten ser på de andre, og det slår ham at hadde du satt Bs briller på A, hadde du fått Peter Parker, Spider–mans hemmelige identitet. Han tenker på hvordan han digget Parker og Spidey, men var mutters alene med sin heltedyrkelse. I et øyeblikk av selverkjennelse skjønner han hvorfor han sitter her.
– Hvordan kan vi ta en historie om en som har fått sine krefter igjennom et bitt fra en radioaktiv edderkopp på alvor?
– Det kan jo skje det, sier B.
– Spider–man er jo en av de bedre. Lynet ble slått ned av et lyn. Og hulken ble truffet av en atombombe, sier A.
– Jeg er litt bekymret for hypen. Det er ikke så kult å digge Ringenes herre lenger, sier B.
– Men nå får vi jo alle tre dokumentert at vi var fans før filmen kom!
– Ja, det er jo bra, sier A.
B er enig. De tre spidey–fansene skilles. Journalisten har en følelse av samhold og bekreftelse. Det er flere av oss der ute, tenker han.
