FOTO: Åshild Støylen

Blam.

Et av disse øyeblikkene hvor noe trigger hukommelsen og henter et lenge undertrykt minne kom over meg da jeg scannet suppehylla på Bunnpris. Den utløsende faktor var en pakke buljong.

Episoden som dukket opp i sinnet mitt, og som jeg knapt kan le av i dag, gjorde at jeg kom til å kontemplere et fenomen jeg sjelden levner en tanke til vanlig: Drikken buljong. Eau de viande. Kjøttets vann.

Buljong må være den mest spektakulære av våre drikker:

En drikk med kjøttsmak!

Leser du bak på buljongpakken finner du at den inneholder kjøttekstrakt. Hvordan kan man ekstrahere noe fra kjøtt?

En drikk med saltsmak!

Over halvparten av terningen er rent salt. Som å drikke cola og spise potetgull på en gang.

En drikk i terningform!

En design og et konsept alle andre varme drikker bare kan drømme om. Uten tvil det nærmeste man kommer astronautmat til hverdags.

Du kan hate smaken, men du er nødt til å elske nytten. Av de mange råd mot bakrus er kanskje buljong et av de beste, både før du legger deg, og når du står opp. Det høye saltinnholdet gjør at vannet du får i deg faktisk bindes i kroppen og ikke smyger seg ut svetteporene så snart du har fått det i deg. I tillegg inneholder den sårt tiltrengt næring til resten av kroppen. Det samme gjelder ved sykdom og trening. Et kompromiss mellom middag og intravenøs næring. En sikker vinner ved eksamen.

I alle fall sto jeg der på Bunnprisen, og kjente luktesansens glimrende hukommelse formidle lukten av spy. Året var vel 1984, og jeg og en kamerat hadde i jakt på spenning og sukker stjålet en sjokoladeplate fra Bagøien mat. Trodde vi. Jeg forestiller meg det synet som møtte butikksjefen da han tok oss på fersken. To åtteåringer som ligger bak butikken og gulper opp magesyre, og en tom buljongpakke liggende i gresset ved siden av. Han fant ikke det nødvendig å gi oss ytterligere straff.