Fotballprofessoren

– Jeg hadde tårer i øynene.

Eduardo Archetti har reist seg fra stolen og står bredbent midt ute på kontorgulvet i Helga Engs hus, men oppe i sitt eget hode er professoren på Old Trafford. Han er den argentinske midtbanespilleren Fernando Redondo. Det er mesterligakamp, og han har akkurat mottatt en pasning ute på venstre flanke. I ryggen har han en innbitt Henning Berg. Så gjør han trekket som skal føre ham ned til dødlinja og inn i fotballhistorien. Med venstre fot; et hælspark mellom bena på Berg. Med kroppen; en oppvending i motsatt retning. De første meterne henger Berg på som en rød vimpel i orkan. Men han må bøye av for Redondo som henter inn sin egen pasning, forserer straffeboksen og legger inn til en umarkert Raul.

– Kona mi satt ved tv-en og så det sammen med meg. Hun trodde jeg var blitt helt gal. Men det dette som er fotball. Ydmykelser og respekt. Henning Berg skal aldri glemme den tunnelen.

Archettis kontor på Institutt for sosialantropologi er som argentinsk kirsebærtre i en norsk bjørkeskog. Fra vegg til vegg glir rødbrune bokhyller over i hverandre, og ender i et solid skrivebord i samme farge ved vinduskanten. Fargen går igjen i en stripe rundt halsen på Archettis grå strikkegenser. Vi skal snakke mer fotball, men først en liten historisk Cruyff-vending. Archetti kom til Norge som utvekslingsstudent i 1976. Han hadde ikke tenkt å bli.

– De fleste som kommer til Norge er enten forelsket eller politiske flyktninger. Jeg fant en norsk dame, sier Archetti.

Dermed ble han, og som argentinsk sosialantropolog i Norge på 70-tallet møtte han landet med nysgjerrig forundring. Et land uten olivenolje, uten fylte pastaputer, uten ordentlige grønnsaker, uten espresso. Til forveksling likt et østblokkland, ifølge Archetti. I 1980 ble han ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet. Norge sett gjennom Archettis hornbriller ble en populær vinkling for navlebeskuende norske journalister. I dag, som professor, stiller han med glede opp på intervju, men én ting gjør han ikke; poserer med fotball for fotografene. «Gamle menn sparker ikke ball», var ikke til å misforstå.

Norge på 70-tallet manglet ikke bare tortelini og artisjokker, men også et skikkelig landslag i fotball.

– Jeg var virkelig lei meg på vegne av Norge. De siste fem minuttene hvor Norge slapp inn fire mål, de hadde jo en tradisjon for det. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Dere elsket jo fotball, sier Archetti.

Archetti henter fram revesmilet sitt og retter på brillene.

– Men så kom jo Egil «Drillo» Olsen. Du vet, det var Drillo som innførte sosialismen i Norge, ikke Arbeiderpartiet.

- Hva gjør det med norsk sosialisme at Norge ikke er med i årets VM?

– Nå kan dere heie på de engelske heltene deres. Jeg liker det ikke, men dere elsker jo engelsk fotball. Hvor finner du galskapen i det norske samfunnet?

Archetti lener seg frem i stolen og støter fingeren mot bordetplaten.

– Menn som heier på Stoke!

Han spytter klubbnavnet ut som en råtten frukt.

– West Bromwich! Der finner du galskapen.

Professoren hever de kraftige øyenbrynene halvveis opp til det sorte hårfestet. Det er ikke lett å være argentiner i et land hvor det finnes 45 supporterklubber for engelske klubblag. Og hvor David Beckham av mange regnes som en landsmann. Liker du Beckham i Argentina, regnes som du landssviker.

– Så lenge fotball har hatt en opphøyd posisjon i Argentina, har det vært livsviktig å slå engelskmennene. Fra 1905 og frem til første verdenskrig sendte England hver sommer sine største klubblag til Argentina for å spille treningskamper. En stund var England så suverene i internasjonal fotball at de lot være å delta i internasjonale turneringer. Så skjønte de latinamerikanske landene at den eneste måten å slå England på var å dyrke frem sin egen stil.

Om det var viktig å slå England før, har ikke den økonomiske situasjonen i Archettis hjemland dempet presset på det blåstripete landslaget. I følge sosialantropologen må man tilbake til Tyskland på 30-tallet for å finne liknende krise i et lands økonomi. Argentina ligger i kne. Nå venter alle at landslaget skal reise æren.

– Vi hadde en tilsvarende situasjon i 1982 under Falklandskrigen. Da var forventningene til argentinske landslaget enda større. Det endte med fiasko. Presset ble for stort, sier Archetti.

- Hva skjer hvis fiaskoen gjentar seg?

– Da kan det kan bli vold og storstilte demonstrasjoner. Særlig hvis vi taper mot England. Det kan godt hende. I grunnen er jeg veldig pessimistisk. Det møter mange gode lag i gruppen som alle ønsker å slå Argentina.

Archetti setter seg tilbake i stolen og puster gjennom oppblåste kinn.

– For ikke å snakke om en langvarig kollektiv depresjon. Du har sikkert sett tv-bilder av demonstranter ikledd landslagsdrakt med påskriften «Basta!». Politikk og fotball henger klart sammen. Landslagssjefen og mange av spillerene har gått ut og støttet streiker i forbindelse med krisen.

– Hva skjer hvis de blir verdensmestre?

– Utenom en skikkelig fest? Ingenting. Til det er krisen for alvorlig.

– Hva gjør du dersom dere taper?

– Jeg har sluttet å planlegge livet mitt etter fotballen. Jeg blir neppe deprimert i mer enn fire dager.

Archetti snakker flytende norsk, men latteren er fremdeles argentinsk. En slags «hoeheheho». Så avventer han et par sekunder.

– Men jeg regner fremdeles livet mitt i antall fotball-VM.

– Å?

– Ja, nå har jeg fire VM igjen før jeg dør.

Eduardo Archetti

Født 1943 i Buenos Aires, Argentina

Sosialantropologistudier ved Sorbonne i Paris

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo fra 1986

Har skrevet flere artikler om fotball og identitet

Samboer med Kristi Anne Stølen fra UiO's forskningsenter for utvikling og miljø

Arne Scheie om England – Argentina

– De to lagene har møttes fire ganger før i VM-sammenheng. I Chile -62, i England -66, i Mexico -86, og i Frankrike -98, sier Scheie.

Han legger ikke overraskende til at han kan snakke i timevis om forholdet mellom de to landene.

– Spesielt vil man vel i ettertiden huske utvisningen av argentineren Ratin i 1962, Maradonnas «Guds hånd» i 1986 og det røde kortet David Beckham fikk i 1998. Den mest opphetede situasjonen mellom de to var likevel i -66. Spillerne ville bytte drakter, men Englands trener Sir Alf Ramsey nektet sine egne å bytte med det han kalte dyrene fra Argentina.

Argentina og England har møttes totalt 13 ganger før. De to landene har fire seire hver, og har spilt uavgjort fem ganger.

http://universitas.uio.no/kontakt.shtmlAv Erik Møller Solheim og Åshild Støylen (foto)