Så nært, så fjernt

På den andre siden holdt de til. De som nesten ble mine venner.

Publisert

Da jeg flyttet til byen, savnet jeg forferdelig det jeg flyttet fra. Jeg savnet det store huset, det grønne gresset utenfor soverommet mitt og nettene når det eneste du kunne høre var vannsprederene som klikket forsiktig hver gang de snudde på turen rundt sin egen akse. Jeg savnet utsikten mot vannet og fjellene der det var snø på toppene.

Hjemme hos mor og far kan ingen se inn til meg. Er du alene der, så er du også ofte ensom. Det savner jeg ikke. Derfor var jeg glad når jeg begynte å få venner i bygården tvers over fra der jeg bor nå. I kontorlandskapet satt de som hadde livet sitt der hele dagen. De så stivt inn i datamaskinene sine og var så høflige at de aldri så mer enn et øyekast over til meg. De skal legges til at dette var de i tredje. Ikke de i andre, og i hvert fall ikke de i fjerde.

Jeg lurte egentlig aldri på hvem de i andre etasje var. Det kunne liksom være det samme. Det ble til slutt som forholdet man har til en psykolog. Du har jo egentlig ikke så lyst til å vite alt om han eller henne heller. Det ble nesten en lek til slutt å tenke på hva de sa når de så på meg. Trodde de at jeg var lykkelig eller var jeg bare «ugly, naked man» for dem når jeg stresset rundt og lette etter rene bukser. Noen ganger fikk jeg inntrykk av at de så på meg, men hver gang jeg tittet tilbake så de fort ned i skjermer og post-it-lapper igjen.

De hyggeligste var at det alltid var lys på andre siden av gården. De var punktlig oppe hver morgen og de jobbet ofte sent. Så tidlig oppe var de at de kunne gi meg dårlig samvittighet når jeg slappet av med avisen på verandaen klokken ti om morgenen, og så sent jobbet de at jeg sikkert har underholdt dem mang en gang når jeg fikset sveisen i avspeilningen fra stuevinduet før jeg sprang ut på fredagskvelden.

En dag var de ikke der lenger. Det var så uventet, for dagen før hadde jeg for tredje gang tort å løfte armen i en forsiktig hilsen til jenta i det siste vinduet. Hun hadde nettopp fått se meg vårrengjøre en sofa i villt sinne, med bustete hår og en masete mobiltelefon. Hun hadde sett meg når jeg minst ventet at noen skulle se meg, likevel gjorde det ikke noe at hun var der. Hun var sommerkledt. Det var så fint vær den dagen, og hun glemte et øyeblikk at hun var saksbehandler på et offentlig kontor. Hun lo litt, og gav meg tommelen i været. Det fantes ikke spor av redsel i øynene hennes, ikke noe som kunne fortelle at hun neste dag skulle være borte.

Powered by Labrador CMS