Sindige Sigurd

Sigurd Allern er rolig, men engasjert. Den tidligere redaktøren i Klassekampen har blitt varm nok i trøya til å snakke om konflikten med sluggerne i Akersgata.

– Personangrep gjør meg mindre enn de fleste, sier Sigurd Allern.

Vi snakker om en kronikk av Steinar Hansson i VG. Han skriver: «At Sigurd Allern blir professor i journalistikk er like latterlig som at Mullah Omar skulle bli designer ved et motehus i Paris».

– Jeg er vant til at svake argumenter kompenseres med å ta mannen i stedet for ballen, sier Allern.

Et professorat i journalistikk skal opprettes ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Allern er én av fire kandidater. Samtidig er han kritisk til VGs bruk av anonyme kilder. Da ber man om en smekk over fingrene:

Allern er en fiende av den frie tanke og den frie journalistikken, ifølge Hansson.

Sigurd Allern begynte å snakke om bøkene sine. Etterpå har han snakket fag og politikk. Han ledet AKP-(ml) fra 1973-1975. Nå sitter Allern tilbakelent i en stol, byr på svart kaffe og rister på hodet; lar ikke VG-sjefene pille ham på nesen.

– Utfallene mot meg, og skriveriene om AKP og professorsøknader er et klassisk forsøk på å avspore en viktig diskusjon, sier han, og tenker på diskusjonen om bruk av anonyme kilder.Toppolitikere med finlandshetter kaller Allern de som får lov til å skjule seg. Som når VG lar sittende Ap.-statsråder lage intriger mot partilederen slik de gjorde i Jagland-striden. Her er konfliktens kjerne, og den starter med bøkene Allern allerede har snakket om i over et kvarter: Det går en rød tråd gjennom hans forfatterskap; forholdet mellom redaksjoner og kilder. – Jeg hever fanen for forskjellen på god og dårlig journalistikk, sier Allern. Han mener VG har sviktet i mange år, men også Dagbladet og Dagens Næringsliv har syndet når det gjelder bruk av anonyme kilder.Allern understreker at kildevernet er viktig og nødvendig for å avdekke forhold når mennesker med makt forsøker å hindre at viktige saker blir kjent.

– Men sladder, politiske bakvaskelser og annen synsing fra kilder uten ansikt undergraver prinsippet om kildevern, sier han.

Både Bergens Tidene, Stavanger Aftenblad og Dagsavisen har støttet Allerns syn.

– Akersgata liker dårlig å bli utsatt for kritikk de oppfatter slår. De opplever vel at jeg er fra innsiden. Jeg har vært redaktør i mange år, sier Allern.

– Er du en overløper?

– Nei.

– Er det en kampanje mot Sigurd Allern?

– Jeg har sett uttrykket bli brukt.

Hvordan kildene byr opp til dans, og hvilke trinn de danser er fokus i de første bøkene. Det skapte ikke debatt. Ingen følte seg truet.

– Våren 1997 var jeg invitert av Norsk redaktørforening for å snakke om redaktørroller, og fikk stor applaus. Da hørt jeg ikke et pip om AKP, Klassekampen, Josef Stalin eller hans oldemor.

Men i den siste boken Flokkdyr på løvebakken står journalistenes makt i fokus: Pressen fyller nye politiske roller etter avpartifiseringen av avisene: Journalister velger kilder og vinkler saker. De har regimakt og definisjonsmakt, og tonen ble en annen.

– Debatten om Sigurd Allern fikk man fordi mine standpunkter har en stor klangbunn. Samtidig bryter Flokkdyr på Løvebakken med en rotfestet journalistisk ideologi, nemlig at journalisten bare speiler virkeligheten.

Journalister er late, ifølge Allern.

Lederen i VG gjør et poeng av at Allern ikke har tatt et oppgjør med sin egen fortid som leder av AKP og redaktør i Klassekampen. Han avviser snurt «… enhver diskusjon om sitt eget ståsted,» ifølge avisen.

Allern vrir seg lett i stolen og mener han har tatt et slikt oppgjør: Han forteller at AKPs landsmøte i 1990 var et sviende oppgjør med stalinismen.

– Men omtalen av det var mager andre steder enn i Klassekampen fordi det ikke passet inn i pressens fortolkning av Stalin og AKP. Ergo fant det aldri sted.

Replikken fyller rommet før det blir stille. Så smeller det igjen.

– Akersgatas politiske kommentatorer er i slike sammenhenger for late til å lese dokumenter før de synser.

Sigurd Allern (55)

Het kandidat til et nytt professorat i journalistikk ved Universitetet

Forsker ved Institutt for Journalistikk fra 1995

Redaktør i Klassekampen 1979-1995

Leder av Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) 1973-1975, medlem frem til 1990.