FOTO: Audun Halaas

Fra hånden min og ned mot søppelbøtta henger en hullete lyseblå t–skjorte. Jeg skulle slippe den. Skulle løsne grepet og la den folde seg sammen over middagsrester og plastembalasje. I stedet blir jeg stående som en lyktestolpe med en skjør lyspære fastskrudd i armen. På brystet lyser en blass sirkel av stjerner rundt inskripsjonen Europe.

– Takk, den er fin. Hvilken divisjon spiller dem i?

Plagget er blått og strøket og rekker nesten ned til midten av lårene. Pappa ler kort og hardt.

– Jeg kjøpte den i Brüssel. EF er en europeisk handelsunion. Europa kommer stadig nærmere, gutten min!

Jeg må ha falt i staver for jeg står ennå med t–skjorten over søppelbøtta på kjøkkenet. Jeg prøver på nytt å la hånden slippe. Da er det er som om plagget ser på meg gjennom de rynkede hullene under armene med tårer av gamle deodorant–rester.

Oa hele natten, Oa hele da’n. Jeg prøver å få øye på henne på dansegulvet, men pulslagene fra en lyskaster treffer ansiktet mitt. Jeg aker fram på benken. Baggybuksene kryper oppover leggene. Jeg strekker hals. Så ser jeg henne. Hun har en hånd i håret. En guttehånd. Han kysser henne. Det skjer fort. Hun smiler. T–skjorten klistrer seg klamt under armene mine. Jeg tar en slurk Tropo.

Dette begynner å bli tåpelig. Nå må jeg slippe snart. Jeg kan ikke stå slik i evigheter. Likevel vil ikke hånden min lystre. Halsåpningen er stiv og tørr, som visnet gress mellom fingrene.

– Skal du bare ligge der? Kom nå!Jeg ser skyer henge stille under mørk blå himmel. Det klirrer i ølflasker. Posen med badetøy velter over på siden og håndkleet faller ut på det fuktige gresset.

– Hva er det me’n a’? Han ække drita allerede?

– Han blir sånn innimellom. Vi går i forveien. Jeg legger hånden på brystet. Den er solbrent. Nesten brun mot den lyseblå t–skjorten.Skal det være så vanskelig å kaste et oppløst stykke blått tøy? For hver vask har det dukket opp et nytt hull. Jeg ser på den, der den henger oppgitt over den gapende søppelposen. Enkelte steder er den nesten gjennomsiktig. Telefonen ringer. Jeg skvetter til og ser det blå plagget synke ned i plastposen sammen med matrestene. Så var det gjort. Jeg tar to lange skritt mot telefonen, men stopper før jeg kommer fram. Et par sekunder blir jeg stående til ringingen av telefonen. Så snur jeg. Løper bort til kjøkkenbenken, river opp skapet og løfter t–skjorten opp.

Jeg bretter den sammen og legger den plass i klesskapet igjen. Bare vent til neste vask.