I gjengrodde spor
Norsk hoppsport er i krise. Noen må ta ansvar.
FORSIDETITTEL Rød snø
– Detta gjør\'u på eget ansvar! brummet en motorsag av en mannstemme fra pauserommet på Linderudkollen hoppanlegg.
Jeg hadde fortalt gutta fra skogvesenet om planene mine. At jeg avsluttet hoppkarrieren som tolvåring etter å ha falt i en 40–metersbakke. At jeg nå, etter ti år skulle fortsette der jeg slapp.
– Det er mjukt i unnarennet veit\'u. Dessuten kommer\'u til å gå rett på trynet når\'u treffer løssnø\'n på sletta.
Det føles som om hoppdressen strammer seg til rundt meg når jeg nå tramper opp gjensnødde trappetrinn. Egentlig lurte jeg bare på om skogsgutta skulle preparere bakken snart så jeg kunne hoppe.
Hjertet mitt jobber dobbelvakt i det jeg spenner på meg skiene på stilaset. Med hoppskiene som to lodd rundt beina vagger jeg mot bommen. Et lite øyeblikk tror jeg blodet forlater hodet, men jeg skjønner raskt at det er hopphjelmen som klemmer. Jeg har begge hendene viklet i et hardt grep rundt bommen i det jeg trekker meg ut mot midten av sporet. Dette er hopperens perspektiv. To spor som leder ut i ingenting. Nede på sletta kan jeg høre en av gutta fra skogvesenet som åpner en termos.
Banana Airlines
Jeg lener meg fremover og merker hvordan rompa sakte glir av bommen. Et lite sekund blir jeg stående stille, før den sammenkrøpede kroppen min gir etter for tyngdekraften og skyter fart nedover overrennet. Kanten kommer raskt, jeg spenner lårmusklene og folder meg ut i et stup. Før jeg rekker å tenke om jeg har armene langs siden treffer brystet mitt madrassen.
– Bannan...., sier 1.amenuensis Haldor Skard. Vi er på treningslabben hans ved Norges Idrettshøgskole og tørrtrener på sittestilling.
–...er veldig godt ellers, men ikke i hoppbakken. Ser du hvor skiene blir stående igjen?
Jeg snur meg og ser på rulleskiene som ligger en drøy meter inne på kanten av det skrånede sponstilaset.
– Hopper du sånn i morra så brekker du begge skia og lander med brystet først på 13 meter. Så kommer sjukebilen. Det er ikke noe moro, sier Skard alvorlig.
Jeg ler høyt. Skard kikker alvorlig på meg. Jeg blir stille. Så smiler Skard. I labben har han i flere år drevet sitt forskningsarbeid på hoppsport. Her har unge talenter blitt drevet frem inkludert hans egen sønn, olympisk mester i kombinert, Halldor Skard jr. Det svir i øynene når jeg ruller av den støvstinne madrassen og spør etter arbeidsoppgavene mine før neste forsøk.
– Skihopping handler om å få mennesker til å fly. Det er jo en eksistensiell greie. Arbeidsoppgaver i profesjonell skihopping blir bare forvirrende detaljer, sier Skard og nikker bestemt mot stillaset.
Jeg klatrer opp og setter meg på ny på bommen.
– Jeg ser at du har det grunnleggende inne. Dette skal vi klare.
På tavlen bak tjukkasen har noen tegnet en hoppbakke. Øverst på kulen går en stiplet linje med tittelen «Die norwegische punkte».
Alene med bakken
– Du kommer alltid ned igjen på ett eller annet vis. Det tryggeste du kan gjøre er å gjøre det riktig.
På kafeteriaen ved sletta gjennomgår hopptrener Jermund Lunder (26) opplegget som skal føre meg uskadd ned 40–metersbakken i Linderudkollen. Først skal vi gjennomføre noen øvelser på barmark som har med grunnleggende sikkerhet å gjøre. Deretter skal jeg kjøre ned unnarennet et par ganger for å bli kjent med skiene. Så gjenstår selve hoppingen.
– Da er det bare deg og bakken, sier Lunder og ser meg rett inn i øynene.
–Det høres ensomt ut?
– Hopping er en ensom sport. Når du sitter på bommen er det deg og ingen andre. Du kan liksom ikke hoppe sammen med noen.
Lunder studerer matematikk ved Universitetet, men skal fortsette der han slapp ved Idrettshøgskolen; hovedfag i bevegelsesanalyse med vekt på skihopping. Han har selv hoppet i Norgescupen og i verdenscupen som kombinerthopper. Etter en liten pause begynte han å hoppe igjen i år, for moro skyld.
– I det jeg hadde bestemt meg for å hoppe igjen følte jeg at det dunket til i brystet. Det var en nervøsitet jeg ikke hadde kjent siden jeg hoppet i Holmenkollen som 16–åring. En deilig følelse, sier Lunder og smiler med hoppski i blikket.
Utenfor jobber oransje kjeledresser med å preparere unnarennet i 40–metersbakken. Jeg tror jeg kjenner igjen Lunders følelse.
Ensporet
– Hvor lander han? spør Fredrik fotograf.
– Jeg vet ikke, sier Lunder og skrur på videokameraet.
Jeg rugger litt på bommen og forsøker å forskyve de tunge skiene så de peker mot sporet som begynner noen meter lenger nede i tilløpet. De to sporene leder deg i 60 kilometer i timen mot den to meter høye hoppkanten. Når du først har sluppet bommen er det ingen vei tilbake. Det er det fine med hopp.
Jeg tenker gjennom instruksjonene fra Haldor Skard. Balanse var mitt stikkord. Vekten jevnt fordelt på føttene. Satsen rett opp.
Nede ved kafeteriaen har en mann stoppet. Han står og ser opp på meg. Med ett er det som om jeg ser alt fra hans synsvinkel. "Hvor kommer mannen i den alt for trange hoppdressen til å lande? Hvorfor sitter han så lenge? Bakken ser ikke så stor ut her nede fra sletta. Der slipper han taket. Først vugger han litt for å vinne balansen. Det går i et rasende tempo ned mot hoppet. Så slipper lyden av slingrende skispor tak i skiene og den røde skikkelsen skytes veivende ut i luften. Skituppene løftes og et lite øyeblikk flyr han. Han er krokete og stiv, men han flyr. Som en bølget snor i vinden.
Jeg kommer til meg selv i det skiene slår mot snøen. Jeg står. Bredbent, men støtt. Nå skulle de ha sett meg, gutta fra skogvesenet og kulhopperne på landslaget. Noen har tatt ansvar. Noen er på vei.
