Smutthull i lovverket

«Bord selges billig, evt. gis bort.» Øverst i venstre hjørne på side 16 sto dagens største nyhet.

Publisert Sist oppdatert

Noen hadde kjøpt rubrikkannonseplass for 150 kroner for å fortelle at de gav bort et bord om ingen gadd å betale. Jeg hentet saks, klippet ut og limte opp på døra til klesskapet. Jeg begynte å samle.

Om hviske-vitser

I en verden styrt av markedskrefter, Newtons gravitasjonslov, hvis p så q, sensorveiledninger, gener, the survival of the fittest, tidens tann og økonomiske klassikere som sier at «In the long run we\'re all dead,» samler jeg på smutthullene der det gjelds andre lover, ingen lover.

20-bussjåføren slår en ny vits for hver holdeplass. Han mumler i mikrofonen, og vi mister poenget, men smiler likevel. Jeg samler på den bussturen.

Men mest av alt samler jeg på Wenche Foss. Hun smilter til meg fra disken, til meg, til hele Norge, strålende, himmelblå øyenskygge, puddermyke kinner. Men overskriften på Se og Hør er svart: Wenche Foss kjemper mot kreften: Med større bokstaver: – Jeg vil så gjerne overleve dette.

Hun ser ikke døden i hvitøyet, hun smiler kokett til fotografen:

– Under siste kreftbehandling tok jeg av minst fem kilo; Har aldri hatt så pene ben som nå!

Det er en logikk helt hinsides. Det er suverent.

Om Wenche Foss

På den andre siden av den statistiske gjennomsnittsalderen 76,0 for menn, 81,4 for kvinner fins et punkt der c-vitaminer, tran, multivitamin B, fastlegeordningen og trygghetsalarm mister sin kraft. Der finnes gamle damer som sklir over glattisen på røde stiletthæler til legekontoret. De legger øyenskygge som står til hårfargen som forsvant for 20 år siden. Kirsebærrød leppestift på rynket trut. De gjør alt som i fjor, bare litt langsommere. Støtter seg til gåstolen og teller syv kakesorter til jul. Med langsyntbriller leter de etter Wenche i Se og Hør.

Selv fant jeg igjen smilet hennes på konkurrentens forside forrige uke, like strålende, like puddermykt og himmelblått: -Kreften er borte.

Powered by Labrador CMS