Lykkesokker og flatfyll
– Begrepet tillit blir sentralt i oppgaven. Tillit mellom de flyredde og alle som de møter i forbindelse med en flytur, sier hovedfagsstudent og flyredde Øystein Kramer–Johansen.
FOTO: Åshild Støylen
– En ting som overrasker meg i arbeidet med oppgaven, er hvor mange flyredde som tyr til medikamenter dersom de må ut og fly. Enkelte har ikke vært edru på flytur på mange år, sier Kramer–Johansen, som skriver hovedoppgave i sosiologi om flyskrekk.
Han har også sett på andre mestringsstrategier flyredde bruker.
– En jeg intervjuet måtte alltid ha på seg et spesielt par med lykkesokker. Bestemoren hennes hadde dem på seg da hun døde, og jenta følte at bestemoren var der og passet på når hun fløy med dem på, sier han.
Kramer–Johansen har selv hatt flyskrekk, men har gått på kurs for å lære å bli mindre redd. Han tyr til mestringsstrategien tomprat når han skal ut og fly.
– Særlig når flyet letter! Da vil jeg snakke fort og mye om noe. Jeg har for eksempel pratet høl i huet på min mor om fotball, forteller han.
Skapflyredd
Kramer–Johansen vil også ta opp hvilke typer flyskrekk som finnes og hvordan mediene dekker både nestenulykker og ordentlige ulykker.
– Hvilke holdninger møter de flyredde i samfunnet?
– Det virker som om de jeg har snakket med stort sett ikke synes det er tabubelagt å snakke om at de ikke liker å fly, men likevel forteller de så få som mulig om skrekken. Jeg tror jeg skal begynne å bruke begrepet skapflyredd om disse, sier Kramer–Johansen.
Han tror hans egen flyskrekk har opprinnelse i en gang han som liten var på tur med danskebåten, og det begynte å brenne midt på natten.
– Det var veldig dramatisk, vi måtte nesten i livbåtene. Når jeg senere har fløyet, har jeg opplevd den samme følelsen som der i den brennende båten, sier han.
Fantasifull
Kramer–Johansen mener at kabinansatte og flyplasspersonell oftest er veldig flinke når noen forteller at de ikke liker å fly, men at de fortsatt kan bli bedre.
For det er mye å være redd for i forbindelse med fly; noen er kontrollfriker, har høydeskrekk eller klaustrofobi, andre stoler ikke på teknikk og personell.
– Felles for dem er at de ofte har veldig godt utviklet fantasi, og kan uten problemer se for seg for eksempel sin egen begravelse, sier Kramer–Johansen.
Hjelp, vi flyr
Hovedfagstudent i etnologi, Kari Strand, deltar på flyskrekkurs. Hun får klaustrofobi. Når denne angsten begynte å vise seg også på andre områder, som i tog, fant hun ut at det var på tide å gå på kurs.
– Dessuten var det så jævlig dritt å gå glipp av studietur til Paris fordi jeg var redd for å fly, sier hun.
Angst for ovn
– Oi, er det rundstykkeovnen jeg har vært redd for hele tiden?
En av deltakerene på kurset «På vei til flyglede» kikker bort på psykolog og tidligere flyvertinne Solveig Grenness, som har satt på flyets kaffetrakter og varmluftsovn. Det bråker, suser og plinger i hytt og vær.
Flyet står i ro utenfor en hangar på Gardermoen, og kursdeltakerene øver seg på å slappe av mens det står på bakken.
Når Kari Strand har vært nødt til å fly tidligere har hun tatt piller, men de hjalp ikke så mye.
– Også synes jeg jo det er litt feigt, da. Angsten sitter i hodet, så jeg vil heller øve meg på å tenke positivt, sier Strand.
Verden i sjokk
– Kurset er bygd opp slik at vi hele tiden varierer mellom å snakke om den rent tekniske tryggheten ved det å fly, og hvilke psykologiske mekanismer som settes i gang når vi føler angst og usikkerhet, sier psykolog Grenness.
– Gjennom hele året kommer en jevn strøm med henvendelser av folk som spør om flyskrekkurs. Men så kom 11. september og terrorangrepene, og etter det ble det helt stille. Helt! sier Solveig Grenness.
Hun forklarer det med at verden rett og slett gikk inn i sjokktilstand.
– Folk kontakter oss igjen nå, men ikke like mange som før 11. September.
Eksamen
Flyskrekkurset avsluttes med at alle deltakerene tar en flytur til Stavanger.
– Flyet til Stavanger tar bare en halv time, men når man er redd føles det som 1000 år, så jeg gruer meg, men gleder meg også. Jeg håper jeg greier å bruke det jeg har lært, sier Strand.
Dagen etter Stavange–rturen er Kari Strand lykkelig.
– Turen gikk veldig bra! Alle på kurset var veldig flinke, og for min del gikk det over all forventning. Jeg greide å slappe av, tittet ut av vinduet, deilig var det. Jeg kan virkelig anbefale kurset, sier hun.
