Julen ringes inn

– Ja hallo, det er julenissen.

Publisert Sist oppdatert

Stemmen i telefonen er mørk og dempet. Som om han holder noe foran munnen når han snakker. Jeg blir stille et lite øyeblikk. Jeg forventer at noen skal begynne å le. På kjøkkenet starter vaskemaskinen skylleprogrammet.

– Er det noen snille barn her? spør stemmen.

Jeg ler en kort, symbolsk latter. En pappmedalje for forsøket.

– Hvem er det? Daniel, er det deg?

– Det er julenissen, sier stemmen, litt lavere denne gangen.

– Ja vel, nei, det er ikke noen snille barn her. Jeg er over 20, og har ikke utmerket meg særlig positivt i år, sier jeg, og angrer før jeg har fullført setningen.

– Åh?

Mannen, for jeg antar at det er en mann, virker nesten litt ivrig. Jeg ler en gang til. Denne gangen høyt nok til å avsløre at jeg er usikker.

– Tore? Steinar?

– Hva er det du har gjort som er så galt, da? spør mannen.

Det må være lyden av stoff mot røret. Jeg tror han bytter grep på telefonen.

– Hvem er dette? gjentar jeg.

– Faen, heller. Det er julenissen sa jeg, jo. Er det så vanskelig å forstå, da? Her ringer jeg i godt ærend, du tror kanskje jeg liker å være våken til klokken tolv om natta for å ringe rundt til folk, hva er du krever, at jeg kommer med reinsdyr og dvergnisser ned pipa di? Har du pipe forresten? Har du det?

Stemmen hans skjelver lett.

– Nei, unnskyld, mumler jeg.

Vaskemaskinen på kjøkkenet begynner å sentrifugere.

– Det er greit, sier julenissen.

Han kremter, og stemmen er igjen mild og dempet.

– Du er ikke den første, for å si det sånn. Nå, hva er det du har gjort som du angrer så fælt på da, gutten min? Jeg har ikke registrert noe vesentlig på deg, et par små trikkesnik i august, også glemte du å mate kanarifuglen til søsteren din i forrige uke, men den overlevde, fortsetter han.

– Vent litt, hvordan vet du det? Hvem er du?

Jeg skrur av taklyset. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er redd og har sett at de gjør det på film når ubehagelige menn som vet for mye ringer.

– Skal vi ta den diskusjonen igjen, sier julenissen og trekker stemmen tilbake som strikken i en sprettert.

– Neineinei, selvsagt ikke, sier jeg.

– Godt. Nå vil jeg vite hvorfor du har så dårlig samvittighet, sier julenissen.

Jeg setter meg tilbake i stolen. En svettedråpe glir ned fra armhulen og suges opp i genseren ved albuen.

– Jeg skulle gjerne sagt unnskyld til faren min, sier jeg.

– For hva da?

Julenissens stemme høres plutselig fjern ut.

– Jeg har unngått ham ganske lenge.

Vaskemaskinen slår seg av.

– Hallo, er du der? Hallo?

Jeg legger på og går bort til vinduet. På den andre siden av gaten står et telefonstativ. Røret svinger fra side til side, som en huske noen har hoppet av.

Powered by Labrador CMS