Kosebyen

– Det var ganske kjedelig der, sier sosialantropologistudent Bengt Andersen som har levert inn hovedfagsoppgave om byen Kentlands i Maryland, USA.

Noen har kanskje hørt om byen Celebration, som i sin helhet er konstruert av Disney-konsernet. Det var denne byen Andersen ville skrive om.

– De ville ikke ha meg der, men sendte meg videre til byen Kentlands som ble grunnlagt av ny-urbanister, sier Andersen.

Kentlands er for så vidt tilsvarende, men for dem som har lest litt om Celebration, kan man si at der Celebration virker psyko, er Kentlands bare overkoselig.

Ny-urbant

Ny-urbanismen er en reaksjon på modernismen, innenfor arkitekturen selvsagt. På hjemmesiden til ny-urbanistene, www.dpz.com, omtales enda til modernistene som «svin».

Kentlands ligger ikke langt fra Washington DC, huser 3500 mennesker, deriblant en god del advokater, lobbyister og bioteknologer. Den er designet av Andres Duany og Elizabeth Plater-Zyberk fra det ny-urbanistiske arkitektfirmaet DPZ.

– De er stort sett fornøyde med byen, som ble grunnlagt i 1988, bortsett fra at den ideelt sett skulle ha ligget mer sentralt, og ikke inne i en forstad, sier Andersen.

Deres idé har vært å skape en by der mennesker møtes og blir kjent med hverandre. Dette gjør de blant annet ved å ha en veranda rett ved fortauet slik at når far leser avisen og mor syr kan de prate med folk som går forbi.

DPZ har også laget en annen by, Seaside, som – det gjettet du vel – var settingen for «The Truman Show».

– Innbyggerne er ikke særlig glade for å bli påminnet om det, sier Andersen.

Svart alibi

Nå er ikke Kentland helt uten negre.

– De har en svart familie, the Taylors, som de alltid refererer til for å vise at det ikke bare er hvite som bor der, sier Andersen.

Taylors er med på byens seiersrike svømmelag. Nesten hver gang noen skriver om byen, eller den kommer på TV, blir familien intervjuet. Andersen har også klart å bekrefte en inngift asiat.

– Det skal ha vært et homofilt par der, men de flyttet, konstaterer Andersen.

Rent politisk er byen jevnt fordelt mellom republikanere og demokrater, og mangfold er et mål. Det har seg bare slik at de aller fleste er rike, noe som gjerne ekskluderer en for det meste svart underklasse.

Jøder, mormonere og WASPs (White Anglo Saxon Protestants) holder til i så skjønn forening at mormonerne også kan tillate seg å gå på døren og misjonere.

Shoppingsplid

– Det er mange konflikter, forteller Andersen.

En skillelinje går mellom «ideologiholdere» og «pragmatikere». Ideologiholderne flyttet til Kentlands som pionerer fordi ny-urbanismen som ideologi talte til dem. Pragmatikerne flyttet dit litt senere fordi det var fint der, og fordi eks-en bor der med deres felles jentunge.

Det sies at handel skaper fred, men utvalget av butikker i Kentlands skaper strid. Spesielt etableringen av K-Mart.

– K-Mart er en blanding av Nille og ... øh Nille, famler Andersen.

K-Mart selger mat, klær og alt mulig, og er alt Kentlands ikke skal være; lange køer, roping og uhøflig betjening. Når ikke hagenisser og glorete julepynt tåles i hagen, er det ikke å undres over at folk som tjener 100 000 dollar i året hater å ha et stort kjøpesenter fullt av bråkete naboer.

K-Mart har fått etablere seg for variasjonens skyld. Grensen går ved McDonalds og annen drive-in, fordi det nører opp under bildilla som ny-urbanistene misliker. Men det opptar ikke dagens ungdom.

– De kjører bil inne i byen selv om det bare ville tatt ett minutt å gå, sier hovedfagsstudenten.

Helst kjører de ut av den. Tenåringene driter så til de grader i Kentlands at Andersen hadde et svare strev med å få dem i tale. For hordene av barn under ti år, derimot, er byen toppen.

Pedofil kikker?

Det er selvsagt ikke mye kriminalitet i byen.

– Det var en blotter der. Og så var det noen ungdommer som røykte og tagget litt nede ved vannet. Da var det noen som ville ha satt opp en lyskaster der, for å kunne se hva som foregikk, sier Andersen.

Mens Andersen stod og noterte ved lekeplassen, ble han tatt for å være pedofil, men det gikk visst bra til slutt. Byen er ikke et fort om noen skulle tro det. Vel har de et privat politi, og alarmer til alle husene, men ingen overvåkningskameraer.

– Jeg følte meg trygg som på en øy i Trøndelag, avslutter Andersen.