Gutta

Hvor er Pål som sto i gål og redda på streken? Spørsmålet dukket plutselig opp en dag. Poeten hadde riktignok advart meg: Gutta sover nå, men jeg tok sjansen.

Min svunne kamerat tok telefonen etter to ring, ikke Pål altså, men Tom, som min venn heter, og joda, han ville gjerne ta to pils med meg i morgen og det var altfor lenge siden sist.

Dagen etter satt vi der med hver vår øl og hver vår historie. Først på den andre ølen, etter litt panisk mimring og svette hender skjønte jeg at prosjektet kunne bli vellykket. Tom var katalysator for all angst. Uavhengig om jeg snakket om størrelsen på mitt studielån, pensum eller boutgifter, repliserte han med et «det er sjukt, vett\'u. Det er sjukt».

Det var kanskje ikke retorisk briljant, men det hjalp på et vis. Det var som han sa: Det gjør ikke noe om du er litt lei deg, gamle skolekamerat, det er ikke din feil . Problemene dine er kosmiske og utenfor din rekkevidde. La oss skylde på verden isteden. Kom igjen, la oss ta en øl til!

Og Tom så ut til å trives han også. Med min tilsynelatende misunnelse over hans egen leilighet, bil, jobb og brukbare lønn.

– Det må være deilig med litt struktur på livet, sa jeg, og Tom smilte med skum i kjeften. Han hadde overtaket på meg nå, og jeg spilte med.

To øl ble til fem (eller seks?). Det er naturlov. (Sjukt vett\'u.) Og Tom spurte selvfølgelig om å få rive i en drink på et sted jeg aldri tidligere hadde turt å sette mine føtter. Kort tid etter skrålte vi nedover Karl Johan. Blanke i øya.

Da min gamle venn kom trekkende med to GT, klappa meg på skulderen og sa at detta må vi faen meg gjøre oftere, skjønte jeg tegninga. Fus i alt-Tom spilte han også. Dette var ikke hygge. Det var en one-night-stand. Men vi kjørte løpet ut. Hepp! Det var tross alt ikke lenge igjen.

Jeg sovnet uansett rolig den kvelden. Med lyset skrudd av.