Himmelfart

Noen mennesker beveger seg mens de står stille.

Publisert Sist oppdatert

Når jeg føler meg ensom tar jeg heisen. Kler på meg tilfeldige mennesker. Legger hodet på en skulder. Øret mot en rygg. Nynner i takt med åndedrettene.

Uansett hvor man står i verden, står man like sentralt. Fra min plass i heisen møter jeg flere hundre mennesker daglig. Noen reiser opp for å komme ned igjen, andre reiser ned for å komme opp igjen. Slik kan jeg stå i timevis mens jeg presser meg inntil fremmede mennesker. Når dagen er slutt slikker jeg heisknappene rene, slik at jeg kan huske hvordan alle fingrene smakte.

Ofte ser jeg for meg et liv som heisvakt. Rød uniform med striper av gull. Løfte de blyge til større høyder, trekke de hovmodige ned på jorden.

Hvis heisen er full, hvisker jeg søte drømmer inn i øret på dem som står foran meg. Slik løfter jeg hoder og presser inn mager. De fleste tror jeg nynner heisens bevegelser.

Når man går inn i en heis gir man samtidig fra seg sin frie vilje. Henger sitt eget liv i en vaier. En sjakt har bare to retninger.

De fleste heiser er bekledd med speil. Slik kan vi føle at de fire veggene rommer et rom som er mye større.

Ørene mine har etter hvert begynt å ligne på alle de skuldrene det har ligget på. Magen etter ryggene. Hendene etter knappene. Ansiktet etter veggene.

Jeg har ofte ønsket å gå ut. Følge etter menneskene inn i deres etasjer. Plassere øret mitt på en urørlig mage.

I en drøm: Jeg sitter i en heis. Helt alene. Døren er åpen. Utenfor står det et langbord. På bordet ligger det en hvit duk. På den hvite duken ligger det tolv tallerkener. En stemme hvisker meg i øret:

– Når du dør, skal du gravlegges i en heis.

Powered by Labrador CMS