Lykke, kra, kra ...

Mens man venter på trikken ...

Å åpne en avis er som regel en avvisning, men noen oppfatter det fortsatt som en invitasjon.

– Kra, kra, unnskyld, mitt navn er Kråkevig. Er det greit for deg hvis jeg leser?

En svart fugl har satt seg ned på skulderen min.

– Æsj ... uff ... kra, kra ... , sukker og stønner hun.

– Mye fælt for tiden?

– Tja .... for min del kunne gjerne Osama bin Laden bombet hele den vestlige sivilisasjon.

Tja ...

– Se her! Dette kaller vi et samfunn. Trikken er forsinket og søsteren min ble kjørt ned av et fly for tre uker siden.

– Kondolerer.

– Tror ikke på deg ... Ingen har tre minutters stillhet når små fugler dør.

– Så ille kan det vel ikke være. Tenk på alt det som er bra her i livet. Frogneseter-trikken og store bjørketrær.

– Æsj ... Dere er alle som skjærer. Bare opptatt av gull og penger. Kra, kra, muslimer ... Det er bra fugler det. Min arabiske søstre og brødre. De lar foreldrene sine bo i redet, og kaster ikke ut uklekkede egg som de norske gjøkene. Jeg burde heller reist sammen med tranene til syden.

– Hvis man skal lage omelett, må man knuse noen egg.

– Kra, kra. Hva med de som har det som plommen i egget? Nei, det er ikke lett. Oslo parkvesen kuttet almetreet jeg bodde i for noen uker siden.

– Ga de deg ikke noe nytt rede?

– Kraaaa! Er du gal. Alle vet at de kommunale fuglekassene er gasskamre for stakkars duer.

– Nå høres du ut som en kråke i spurveklær. Dere er ikke akkurat snille dere heller. Hva med de stakkars musene?

– Æsj, kra, kra, noen mus i ny og ne er ingenting mot alle grisetarmene dere heller i dere.

Jeg er ganske lei alt kråkeriet og prøver å vifte bort fuglen med avisen.

– Vet du hva som er lykke. Noen du kan binde fast.

– ?

– Bedre med en kråke mellom klørne enn ti venner i redet.