"Dette kan ikke være rett! Noe må gjøres!" innleder Åse Røthing sin bok NÅ: kjønn, heteroseksualitet, etiske dilemmaer. "Dette kan ikke være rett!" tenkte også jeg da jeg leste Røthings bok, ikke fordi jeg levde meg inn i Røthings "etiske engasjement" for unge jenter som kommer dårlig ut i vår patriarkalske verden, men fordi Røthing hemningsløst utnytter sine feministiske kolleger og et helt forskningsmiljø i Uppsala for å gjøre seg selv stor i sin nye bok. Fremfor alt utnytter hun professor Eva Lundgren, som har bygget opp dette forskningsmiljøet og som hjalp Røthing med hennes avhandlingsarbeid.

Det verste eksemplet på Røthings kopiering er at hun uten lov både har referert uten henvisning og sitert et upublisert manus til en kommende bok av Lundgren, som hun har fått tatt del i med forbehold om å ikke sitere eller anvende.

Røthings skriveteknikk er meget manipulativ og kan være vanskelig å formidle til den som ikke har lest originalverket. Men for den som er kjent med feministisk teori og som kjenner Lundgrens feministteoretiske tanker, framstår Røthings bok som en vitenskapelig parodi. Den bryter mot alle regler for vitenskapelig hederlighet. Visst refererer hun sporadisk til Lundgren, men bare i marginalen. Og når hun til slutt eksplisitt tar opp Lundgrens teorier (ikke før på side 82), så gjør hun det på en halv side og i forbifarten, ikke som en fundamental teoretisk ramme som gjennomsyrer hver side av hennes bok. Denne halve siden utelukker mange av de sentrale begrepene og resonnementene som Lundgren har utviklet og som Røthing bruker gjennom hele boken uten referanse. (Hun refererer vitterlig eksplisitt "allerede" på side 44 til Lundgrens upubliserte manus, men da som om Lundgren er en illustrasjon på ideer Røthing framstiller seg selv som skaperen av.)

Allerede i innledningen viser Røthing sitt rette ansikt. På disse knapt fire sidene, som beskriver hva hun skal gjøre i boken, rekker hun å anvende flere av Lundgrens begreper: normer for kjønn og heteroseksualitet, kulturelle normer for kjønn, kjønn som gjennomsyrende eller overfladisk, dikotome kjønn og kjønnskonstitueringsprosess. Disse begrepene kommer både fra det upubliserte manuset og fra forgjengeren Det får da være grenser for kjønn. Jeg har funnet 36 sider der Røthing uten henvisning bruker begreper og resonnementer fra Lundgrens manus og omtrent like mange sider der hun, fortsatt uten henvisning, bruker begreper eller resonnementer fra Det får da være grenser for kjønn.

Begreper som Røthing bruker og som gjennomsyrer hele boken er: kjønnskonstitueringsprosess og dikotomisering, normer for kjønn, kulturelle normer og forestillinger, brudd og bekreftelse av normer, normer for heteroseksualitet, forbindelseslinjer mellom kjønns– og heteroseksualitetskonstituering, spenning mellom stabile og fleksible regler for kjønn, konstitutive og regulative regler, eksplisitte og implisitte regler, kompleksiteten mellom ulike norm– og regelsett, forholdet mellom over og underordningsnormer og likhetsnormer. De begrepene som Lundgren utvikler i det upubliserte manuset bygger på ovenstående og har dessuten sentrale begrep som kontekst, arena og relasjonalitet. I manuset utvikler hun også hypoteser omkring kjønn og seksualitet som identitetskonstituerende dimensjoner.

En hederlig forsker hadde allerede på side elleve, der Røthing redegjør for "perspektivene" sine, presentert Lundgrens teorier. Nå finnes de vitterlig der, men fremstår som Røthings egne: "Kulturelle normer for kjønn er et begrep som vil gå gjennom denne teksten som en rød tråd. Begrepet henspiller på at kjønn konstrueres, tolkes, formes og skapes i en kulturell kontekst. Normer er ikke gitte, men kulturelt konstruerte. Fordi normene er knyttet til kontekst og kultur er de foranderlige. Derfor kan det være problematisk å peke på konkrete normer for kjønn. Noe som kan oppfattes som normerende i en tid kan ha mistet sin normerende kraft i en annen tid. Samtidig kan normer for kjønn virke svært stabile og tunge å forandre. Ikke minst gjelder dette normenes dikotome og heteroseksuelle grunntrekk: forestillingen om at kvinner og menn er grunnleggende forskjellige og at kjønnsforskjellene er forbundet med menneskers seksuelle begjær" (mine kursiveringer av Lundgrens begreper). Her henviser Røthing til Judith Butler. Det blir rart i sammenhengen da Butler bare kommer inn på slutten av resonnementet gjennom hennes "heteroseksuelle matris". (Dessuten er det Lundgrens diskusjon av Butler i det upubliserte manuset som Røthing bruker her.)

Jeg skal ta ytterligere ett av de utallige mulige eksemplene. Avsnittet jeg siterer fra heter "Relasjoner", som altså er et sentralt begrep i Lundgrens upubliserte manus: "Kjønn, makt og etikk møtes i det relasjonelle. I relasjoner framtrer vi som sosialt konstruerte mennesker, farget av de kontekster vi til enhver tid lever i. I relasjoner skapes kjønn og det kreves etiske refleksjoner. Fokus på relasjoner og kontekst framstår som et tredje og viktig møtepunkt mellom feministisk teori og nyere etisk teori. Kvinner og menn følger og bryter kulturelle normer for kjønn i relasjoner på ulike arenaer gjennom hele livet" (mine kursiveringer av Lundgrens begreper, side 83). Hele dette avsnittet som fortsetter på en og en halv side er Lundgrens teoretiske ramme og begreper – uten en eneste referanse til Lundgren.

Hver gang jeg blar i Røthings bok blir jag kvalm og kjenner at jeg mister kreftene: Hvor skal man begynne og hvor skal man slutte når man skriver om en bok som er så gjennområtten og så uhørt krenkende for andre forskere? Denne boken er bare god nok for søppelkurven eller som undervisningsmateriell om vitenskapelig uhederlighet.

1

2