I et innlegg i Vårt land 11. september kommer Frida Nilsson med en alvorlig kritikk av Åse Røthings nye bok NÅ. Nilssons kritikk går ut på at Røthing har utnyttet andres forskning og presentert den som sitt eget. I Røthings svar 26. september avvises Nilssons kritikk som uberettiget. De forhold hun er kritisert for, omdefineres til misforståelser og uheldige omstendigheter. Samtidig flyttes fokus. Det som var uttrykt som kritikk, blir framstilt som en konflikt mellom mer eller mindre jevnbyrdige parter med ulik forståelse av bruken av to enkeltsitater. Man kan få inntrykk av at dette handler om en faglig og personlig konflikt mellom to feministiske forskere, Eva Lundgren i Uppsala og Åse Røthing i Oslo.

Røthing bekrefter sin selvforståelse som forskerkollega når hun gjentatte ganger understreker sin anerkjennelse av Lundgrens forskning og sin takknemlighet for de mange og spennende innspill Lundgren har kommet med i forbindelse med hennes avhandlingsarbeid. Spørsmålet er hvilken relevans dette har. Når ble takknemlighet noe som legitimerer tyveri? Dersom Røthing i sin bok har framstilt andres teorier som sine egne, er det uinteressant om hun sier takk eller ikke.

Røthing beklager at "Lundgren føler seg utnyttet" (min utheving). Her forholder hun seg ikke til Nilssons lesning av Lundgrens og Røthings tekster, men til Lundgrens følelse av å være utnyttet. Ved denne omskrivningen gjøres det at Lundgren med flere er blitt utnyttet til noe man kan mene hva man vil om, og ikke noe som skal vurderes ut fra forskningsetiske kriterier. Ved å omtolke situasjonen til konflikt, bidrar Røthing til å sverte et seriøst forskningsmiljø. Visst finnes både faglige og personlige konflikter blant feminister som i alle andre forskningsmiljøer. Men dette handler ikke om konflikt. Dette handler om en doktorgradstudent som har gjort et forskningsetisk feilgrep ved å utgi denne boken, som får kritikk fra fagpersoner som har lest boken, og som ikke tar kritikken for det den er.

Jeg kjenner selv professor Lundgrens forskning og det fagmiljøet hun har etablert. Det er ikke tilfeldig at Lundgren er den professoren ved Uppsala universitet som har størst gjennomstrømning av doktorgradskandidater. Det har sammenheng med hennes genuine evne til både å gi anerkjennelse og stille krav. Jeg har aldri vært borti et fagmiljø med så mye kreativitet og spenstighet kombinert med faglig grundighet og seriøsitet som i det feministiske forskningsmiljøet i Uppsala. Det er en slik seriøsitet Røthing synes å mangle.

Røthing framstiller seg selv som et uskyldig offer for misforståelser og uberettiget kritikk. Det er imidlertid ikke første gang Røthing har fått kritikk for lignende bruk av andres tekster. Våren 1999 var jeg medredaktør for en artikkelsamling i feministisk teologi (Kaul, Laland, Østrem (red.): Feministteologi på norsk) der Røthing var bidragsyter. I deler av artikkelen hun leverte, hadde hun brukt samme metodiske grep som hun kritiseres for i NÅ, nemlig å presentere en forenklet versjon av Lundgrens teorier som om de var hennes egne. Hun benyttet seg delvis av upublisert materiale. At det var satt inn noen referanser til publiserte tekster, endret ikke tekstens preg av å formidle egne tanker og allment gods. Røthing fikk nokså utvetydig kritikk fra undertegnede for nettopp dette. Kritikken fra Frida Nilsson burde derfor ikke komme som lyn fra klar himmel. Røthing måtte den gangen ta kritikken innover seg og gjøre endringer for at artikkelen skulle kunne komme med i boka. Det ser likevel ikke ut til at hun har innarbeidet denne kritikken i sin forståelse av hvordan man forholder seg til andres forskning. Det kan tvert i mot synes som om det å snappe noen poenger fra forskere som har brukt årevis på å arbeide fram sine teorier, er blitt innarbeidet som arbeidsmåte.

Når Røthing henviser til sin bruk av mytebegrepet, avviser hun at dette har noen sammenheng med Anna Lydia Svalastogs myteteorier. Hun tillater seg å devaluere Svalastogs forskningsarbeid til noe som for henne er ukjent. At Røthing ikke kjenner til Svalastogs forskning, stemmer ikke. Hun var tilstede på Svalastogs doktorgradsdisputas i 1998 og har møtt henne i en rekke sammenhenger. Å "glemme" sitt kjennskap til Svalastog, er både arrogant og uredelig. Det vitner dessuten om en lettvint tilnærming til faglig stoff.

At Røthing må finne en ny kurs for at hennes forskning skal holde forskningsetisk mål, synes opplagt. Kanskje hun også må gå noen ekstra runder for å komme på høyden rent faglig før hun kan forvente å bli tatt på alvor som jevnbyrdig part i en vitenskapelig sammenheng.