2012-05-16

Gunnar jobber med å bake kaker – fine, smakfulle kaker. Men isteden for å selge kakene, gir Gunnar dem fra seg gratis. Gunnar gir dem til konditoriene, og konditoriene selger dem med høy profitt. Gunnar og vennene hans er blant kjøperne. Noen ganger, når de skal ta en pause i bakingen, jobber Gunnar og vennene gratis med å avgjøre hvilke kaker som er bra nok til å bli solgt i de beste konditoriene.

Dette lyder sprøtt. Det er likevel ikke sprøere enn hvordan vitenskapelig publisering fungerer. Universiteter produserer forskning og gir forskningen vederlagsfritt til vitenskapelige tidsskrifter. Forskere fagfellevurderer for tidsskriftene, også dette uten vederlag. Deretter betaler universitetene for å få tilgang til forskningen som de selv har finansiert.

Denne ordningen er et gjenheng fra fortiden, da tidsskrifter spilte en svært viktig rolle: De trykket opp og sendte forskningsartikler verden rundt, og var nødvendige for å gjøre vitenskap tilgjengelig. Den tiden er nå forbi, for i dag spres forskning i all hovedsak via Internett. Tidsskriftene spiller derfor nå en paradoksal rolle: Snarere enn å gjøre forskningsartikler mer tilgjengelige enn de ellers ville ha vært, gjør de nå forskningsartikler mindre tilgjengelige enn de ellers ville ha vært – ved å gjemme dem på nettsider som man må betale dyrt for å få tilgang til. Tilgang til et enkelt tidsskrift kan koste over 200.000 kroner i året.

Grunnen til at systemet overlever, er at vi alle står i en fangens dilemma-situasjon: Selv om de fleste taper på dagens system, har vi individuelt incentiver til å handle slik at vi opprettholder systemet. Forskere har incentiv til å publisere i anerkjente tidsskrift, selv om disse er lukkede, for det er publikasjoner i slike tidsskrifter som gir pengestøtte, anseelse og ansettelsesmuligheter. I tillegg har forskere incentiv til å fagfellevurdere for anerkjente tidsskrifter, for også dette gir anseelse. Dermed havner forskningen i lukkede tidsskrifter, og siden tilgang på forskning er et basalbehov for universiteter, er de pent nødt til å kjøpe tilgang.

Mange ønsker å få slutt på dagens ordning, og det med god grunn: Ordningen er kostbar og gjør forskning utilgjengelig, både for folk flest i Norge og for forskere i fattige land. Flere tiltak har derfor blitt satt i gang for å fremme Open Access, slik som opprettelse av åpne tidsskrifter, oppsigelse av dyre abonnementer og oppfordring til boikott. Resultatene har imidlertid latt vente på seg, og det store flertallet av fagtidsskrifter er fremdeles lukkede.

For å komme ut av uføret, forslår vi å sette i gang en «pledging»-ordning. Universitetet i Oslo, i samarbeid med Kunnskapsdepartementet og Forskningsrådet, bør erklære følgende: Vi ønsker å slutte å gi forskere publikasjonspoeng (og dermed penger) for forskning som ikke er åpent tilgjengelig, og vi vil gjennomføre dette i det øyeblikk 40 andre internasjonale forskningsuniversiteter forplikter seg til å gjøre det samme. En slik «pledging»-ordning vil bygge momentum for Open Access, uten at forskere og universiteter enkeltvis trenger å tape ved å være alene om å ta første skritt.

I det øyeblikk 40 store forskningsuniversiteter er med på ordningen, og slutter å gi poeng til forskning i lukkede tidsskrifter, vil Open Access-tidsskrifter få flere artikler. Ordningen vil også bidra til opprettelsen av nye tidsskrifter, og vil tvinge tidsskrifter som i dag er lukkede til å åpne seg. I så fall må disse tidsskriftene finne nye måter å dekke utgifter til formatering, korrekturlesning og administrasjon. Dette er imidlertid fullt mulig, og flere tidsskrifter gjør det i dag: En suksesshistorie fra eget fagfelt er Philosophers’ Imprint, som er et prestisjetungt, åpent filosofitidsskrift utgitt av University of Michigan Library. For bare en brøkdel av pengene som i dag brukes på lukkede tidsskrifter, kan en like stor mengde Open Access-tidsskrifter finansieres. Dette kan og bør universiteter og biblioteker bidra til å finansiere, og kanskje bør en slik støtte også bakes inn i en «pledging»-ordning.

Å nekte å gi publikasjonspoeng for artikler publisert i lukkede tidsskrifter, er kanskje et drastisk tiltak. Det ser imidlertid ut til å være nødvendig for å få slutt på dagens ordning. Det er heller ikke et urimelig krav, for hvorfor skal skattepenger først brukes på å produsere forskning og deretter brukes på å kjøpe forskningen tilbake fra dyre tidsskriftforlag? Dette bør verken universiteter, politikere eller skattebetalere gå med på: De bør kreve, som rett og rimelig er, at offentlig finansiert forskning skal være offentlig tilgjengelig.

Ole Martin Moen, PhD-stipendiat i filosofi ved UiO og Thomas M. Johanson, styreleder ved Humanistskolen