2011-11-30

Fjellvang og Holter beskylder oss for å komme med «intetsigende retoriske poenger» framfor å «fremme saklige motargumenter» i debatten om masterprogram på Institutt for statsvitenskap (ISV). Det er en merkelig påstand all den tid de ser ut til å ha akseptert våre viktigste poenger.

Innleggsforfatterne har nå beveget seg bort fra argumentasjonen i sitt forrige innlegg. ISV ble her fremstilt som vitenskapsteoretisk sneversynt og det ble etterspurt såkalt tverrfaglig teori og metode. Nå som Fjellvang og Holter har gått vekk fra denne mer tvilsomme, men grunnleggende kritikken, er debatten redusert til et spørsmål om hva som er den mest hensiktsmessige bruken av ISVs begrensede midler.

Det påstås «at internasjonale relasjoner handler om mer enn det som tilbys ved dagens ISV» og at ulike innfallsvinkler gir bedre forståelse. Dette er trivielt sant, men i beste fall et argument for å ansette flere med nødvendig kompetanse og ikke et argument for å opprette en ny master.

I innlegget trekker Fjellvang og Holter frem en rekke tidsskrifter som eksempler på at IR bør utsjaltes som en egen retning. Da er det paradoksalt at redaksjonene og bidragsyterne til IO, ISQ, og EJIR stort sett er utdannet statsvitere. Disse tidsskriftene er også eksempler på at statsvitere med kompetanse fra f.eks. komparativ politikk kommer med nye perspektiver på et felt som har vært preget av eksperter på internasjonale relasjoner. Det er ikke gitt på forhånd at egne IR-mastere vil føre til mer eller mindre silotenkning.

Det vi ender med å måtte svare på er om studenter ved ISV er tjent med at studiet av internasjonale relasjoner skal prioriteres på bekostning av andre felt statsvitere er interessert i. Kanskje bør det ansettes nye folk med IR-kompetanse, men det er ikke åpenbart at man bør nedprioritere de andre delene av statsvitenskapen for å kunne tilby kommende NUPI-spirer en utdannelse i hovedstaden.

Aksel Braanen Sterri, Tore Wig, Emil Aas Stolten-berg og Magnus Rasmussen, masterstudenter i statsvitenskap ved UiO.