Politikk består av en masse praktiske problemer. Det vil ikke statsviterne vite noe av.
Høy på vitenskap
«Uten kunnskap om praktisk politikk risikerer også studentene å bli dårlige fortolkere av politikkens vesen.»
Hans Skjervheim oppfordrer ikke til legalisering av hasj, men mot det å bli høy på vitenskap. Han er aktuell i debatten rundt samfunnsvitenskapen fordi han trekker muligheten for å finne en vitenskapelig sannhet om samfunnet i tvil. Jeg tror at streben etter et vitenskapelig fundament for statsvitenskapen er ødeleggende ikke bare for tenkinga, men for hele utdanninga.
Espen Barth Eide sa nylig til Morgenbladet at «det er bra å ha tenkt litt når man skal utøve politikk, men det er også en fordel å ha drevet utøvende politikk når man tenker». Hvorfor? Fordi det er en forskjell på teoretiske og praktiske problemer. I innføringsfaget i statsvitenskap er ett av hovedmålene at studentene skal oppøve respekt for skillet mellom velfundert kunnskap og oppfatninger basert på «synsing». Det høres fornuftig ut, men blir fort en begrunnelse for å ekskludere politiske aktører og miljøer som ikke er «vitenskapelige». Studenter oppfordres ikke til å involvere seg politisk eller ta med seg praktisk politisk kunnskap fordi det tar fokus vekk fra teori og modeller.
Uten kunnskap om praktisk politikk risikerer studentene å bli dårlige fortolkere av politikkens vesen. Det er vanskelig å kombinere politiske verv og statsvitenskap som student. Jeg har erfart at myter, rykter, udugelighet, nødforslag, koder og visjonære ideer spiller en stor rolle i politikken. Hvordan unngå en dårlig kandidat eller lure en motkandidat? Hvordan egle seg inn på byrådslederen? Praktiske problem blir tvunget inn i teoretiske termer.
Da Gudmund Hernes gjestet Blindern for noen år tilbake var det første gang jeg fikk en beskrivelse av hva som skjer rundt kongens bord. Han forklarte hvor kaotisk og tilfeldig slike møter kan være. Det å få inn folk som Gudmund Hernes, Gerd Liv Valla og Espen Barth Eide kan bidra til at statsvitenskap blir et studium av politikk, og ikke bare et studium som skal bekrefte visse teorier om politikk.
Typisk nok er ikke Skjervheim på pensum. Og hvor er Hernes ansatt? På BI. Men hei, vi vet jo alle at det er deilig å røyke seg inn i sin egen verden.
Magnus Nystrand, masterstudent i Peace and Conflict Studies, UiOEn kommentar
"Han er aktuell i debatten rundt samfunnsvitenskapen fordi han trekker muligheten for å finne en vitenskapelig sannhet om samfunnet i tvil"
Men målet er å tilstrebe mest mulig sikker kunnskap om samfunnet rundt oss. Det fins en mellomting mellom tidligere tiders uberpositivister og 90-tallets sosialkonstruktivister (begge grupper har en ting til felles, de skaper virkelighet og er grunnleggende uempiriske). I det rommet opplever jeg at de fleste norske statsvitere ligger. Selv om to streker under svaret er umulig i samfunnsvitenskapene, så betyr ikke det at man skal kaste barnet ut med badevannet som mange av statsvitenskapens kritikere foreslår.
"Studenter oppfordres ikke til å involvere seg politisk eller ta med seg praktisk politisk kunnskap fordi det tar fokus vekk fra teori og modeller." Selvfølgelig, målet er å lage teorier som kan testes mot data. Samfunnsvitenskapen kan aldri være summen av studentenes egne erfaringer.
