2011-10-26

Som Universitas påpekte i forrige nummer kan innavl være et problem dersom målet er å rekruttere de beste forskerne. Det er for mange med doktorgrad fra UiO i vitenskapelige stillinger her, for ikke å snakke om professorsønner og professordøtre som har fått god starthjelp fra foreldres nettverk. Men er løsningen å ansette flere fra utlandet?

Dersom Harvard, Oxford eller Cambridge utlyser stillinger med reell mulighet for eksterne, vil de få inn søknader fra de beste fra hele verden. UiO er et middels universitet, og ved en tilsvarende utlysning vil de fleste utenlandske søknadene komme fra folk som av en eller annen grunn ikke har fått en stilling i hjemlandet.

Det blir stadig vanligere at nordmenn tar doktorgrad ved utenlandske prestisjeuniversitet. Men det koster. Ved Harvard, Oxford eller Cambridge må en ut med skolepenger i størrelsesorden 250 000 pr år. Det er bare foreldre med høy økonomisk og kulturell kapital som har evne og vilje til å koste på sine barn en slik utdannelse. Dersom den forestillingen skulle få gjennomslag at nordmenn med en slik utdannelse vil være bedre enn de fra norske institusjoner, vil det forsterke en eksisterende sosial skjevhet i rekrutteringa. Jeg er også usikker på det empiriske grunnlaget for en påstand om at vitenskapelig ansatte ved UiO med utenlandsk bakgrunn eller nordmenn med utenlandsk doktorgrad er mer fornyende og dyktigere enn de med norsk doktorgrad, i alle fall gjelder det HF- og SV-fag.

Det reelle problemet er at faglige kriterier ved norske universitet betyr stadig mindre ved ansettelser, nettverkstilknytning mer. Dekaner og fakultetsstyrer med byråkratisk makt, men uten faglig innsikt i aktuelle fagfelt tilsetter personer ut fra dunkle og delvis hemmelige kriterier. De ender svært ofte opp med å tilsette folk med visse nettverkstilknytninger. De som blir tilsidesatt kan like gjerne ha doktorgrad fra UiO.

Arnved Nedkvitne, tidligere professor ved UiO