I styret eller ikke i styret?
Det er spørsmålet. De siste to ukene har debatten gått i Universitas rundt bruken av eksterne styrerepresentanter i Universitetsstyret ved Universitetet i Oslo (UiO). Både Mia Caroline Bratz og Espen Kheradmandi har noen gode poenger. Kheradmandi har rett i at Universitetsstyret har en overordnet rolle. Selvbestemmelsesrett er sentralt for fakultetene, og detaljstyring fra styrets side ville ikke vært fruktbart. Et poeng er likevel at styret skal delegere. Kunnskap om organisasjonen er nødvendig, og spesielt hos de eksterne representantene. Her har Bratz et poeng, da styrets legitimitet avhenger av denne typen faglig styrke. Likevel treffer hun ikke helt når det kommer til studentrepresentantene; vi har et helhetlig syn på universitetet selv om vi representerer studentene og tidvis fremmer enkeltsaker.
Å anta at en styrerepresentant ikke ønsker å forbedre universitetet er naivt. Imidlertid kan oppgaven tolkes ulikt. Som Bratz skriver, eksterne representanter skal sørge for at «politiske myndigheter får trygghet for at institusjonen utvikler seg i tråd med nasjonale hensyn og prioriteringer». For Ole Enger kan dette bety for eksempel at UiO bør effektiviseres gjennom hyppigere publikasjoner. For studentene kan det bety høyere studiekvalitet, og for de ansatte kan det bety gode arbeidsvilkår slik at de kan jobbe bedre.
Poenget med Studentparlamentets vedtak er å redusere eksterne styrerepresentanters innflytelse i styret. Man skal få innspill fra samfunnet utenfor akademia, men dette bør ikke direkte styre retningen UiO skal gå. De eksterne styrerepresentantene er mennesker som har gjort suksess på hvert sitt felt og er sterke personligheter. At fire av elleve medlemmer i styret i utgangspunktet mangler innblikk i UiOs organisasjon og samtidig har muligheten til å påvirke så mye er likevel bekymringsverdig. Kheradmandi skriver at de eksterne medlemmene i styret er nesten like viktige som studentrepresentantene. Da burde de ikke være dobbelt så mange.
Knut Ulsrud, universitetsstyrerepresentant, UiO3 kommentarer
Floskelparade, og noen selvmotsigelser av rang. "....kan dette bety for eksempel at UiO bør effektiviseres gjennom hyppigere publikasjoner. For studentene kan det bety høyere studiekvalitet, og for de ansatte kan det bety gode arbeidsvilkår slik at de kan jobbe bedre."
Effektiviseringer handler ikke om å publisere mer, men om å få flere publikasjoner per krone. Jeg håper selvfølgelig at studentene skal få "bedre studiekvalitet", men har to problemer med den. 1. Hva er nå studiekvalitet? Per dags dato et innholdløst ord som slenges rundt 2. Det er selvfølgelig umulig å lage en felles definisjon av studiekvalitet på et universitet som først og fremst preges av heterogenitet. Ergo bør studentene i styret holde fingrene unna det fatet.
Den store utfordringen for UiO er om organisasjonen skal styres som en fleksibel organisasjon eller om vi skal totalt omfavne maskinorganisasjonen eller den byråkratiske organisasjonen (Mintzberg 1979,Burns and Stalker 1961, March etc...). Å redusere antall eksterne representanter i styret er et godt tiltak siden deres definisjon av god styring er maskinorganisasjonen (se Mintzberg 1989 for en herlig beskrivelse av hva HBR kommenterte da han leverte en artikkel om organisasjonsform). Accountability-tankegangen er strake veien til maskinformen.
Nå skal også studentene ta sin del av skylda. De har vært pådrivere for denne utviklingen gjennom måltall og annen møkk som skal "sikre" studentene "rettigheter". Det studentene bør gjøre er å stemme for alle forslag om desentralisering, og sørge for at KD har minst mulig å si, så får heller studentene lokalt finne løsninger som passer deres definisjon av studiekvalitet.
Effektiviseringer handler ikke om å publisere mer, men om å få flere publikasjoner per krone.
Dette er en teknisk detalj, men dersom en forsker publiserer oftere vil vel universitetet få flere publikasjoner per krone utbetalt i lønn?
Studiekvalitet er et ord som, som du sier, ikke lar seg definere på noen enkel måte, og jeg kunne her presisert med utdanningskvalitet, f. eks. flere undervisningstimer student. Poenget med disse eksemplene er uansett å vise at folk i styret har ulike innfallsvinkler, ikke å definere effektivitet eller studiekvalitet.
Veldig mange gode ordninger kommer på plass gjennom studentengasjement, eksempelvis podcasting av forelesninger. Hvert år fordeler også universitetsstyret penger gjennom intern fordeling, se sakspapirer og protokoll fra styremøtet 21. juni: www.uio.no/om/organisasjon/ledelsen/styret/moter/kart_prot2011/index.html. Eksempelvis ble det bevilget penger til universitetsbiblioteket. Bare fordi studiekvalitet er vanskelig å definere betyr ikke at studentene ikke bør sikte på å forbedre den.
annen møkk som skal "sikre" studentene "rettigheter"
Presiser gjerne hva du legger i møkk, dette er per dags dato et innholdsløst ord som slenges rundt.
Det er tydelig for meg at du har mer kunnskap om organisasjonsformer enn meg - hvis du har lyst på et møte om dette er jeg svært positiv til det.
"Dette er en teknisk detalj, men dersom en forsker publiserer oftere vil vel universitetet få flere publikasjoner per krone utbetalt i lønn"
Økte inntekter er ikke effektivisering, for øvrig vil utbetaling fra RBO være rimelig marginal grunnet dårlig resultatfinansiering av forskning.
"Presiser gjerne hva du legger i møkk, dette er per dags dato et innholdsløst ord som slenges rundt."
Godt poeng, her er noen av tiltakene. 1. Eksamensrettigheter, bør fastsettes lokalt 2. Årsplanen nærmer seg vel ti sider, to hadde holdt. 3. Studiekvalitetsrapporten som tvinger enheter til å fokusere på kvantifiserbare indikatorer felles for hele universitetet, og som krever mye arbeid fra administrasjonen.
