Kommentar på feil premisser
«Vårt formål med boken var å fremheve den borgerlige liberale og konservative innflytelsen på velferdspolitikken de siste 100 årene. »
I kommentaren «Velferdswresling» i Universitas 31.8 ble det påstått at Civita har gitt opp tanken om at velferdsstaten er en dårlig idé. Men norsk borgerlig liberal eller konservativ tankegang kjennetegnes ikke av generell motstand mot velferdsstaten. Julie Norby Egelands historieforståelse viser at Den norske velferden som ble utgitt av Civita i mars i år er relevant. Vårt formål med boken var å fremheve den borgerlige liberale og konservative innflytelsen på velferdspolitikken de siste 100 årene. Velferdsstaten er ikke en skandinavisk eller sosialdemokratisk oppfinnelse, som professor Stein Kuhnle sa ved lanseringen av boken: «akkurat som Arbeiderpartiet spilte en pådriverrolle i opposisjon frem til 1930-tallet, spilte de borgerlige opposisjonspartiene stadig en pådriverrolle selv under Arbeiderpartiets såkalte ettpartiregime på 1950-tallet. Arbeiderpartiet var ikke alltid i front når det gjaldt å innføre universelle ordninger, og det var de borgerlige partiene med Høyre i front som i 1957 presset Arbeiderpartiet til å fjerne behovsprøvingen i alderstrygden. Om Arbeiderpartiet, Høyre eller Venstre hadde søkt om «patent» på den norske velferdsmodellen, ville ingen av dem fått søknaden godkjent.»
Et av de viktigste poengene i vår bok om den norske velferden har vært at det ikke står noen arkitekt bak; systemet slik det er i dag har aldri vært «planlagt» av noen. Snarere er det blitt til gjennom en lang rekke kompromisser, der både sosialdemokrater og borgerlige har kommet med viktige innspill. Det er misvisende å hevde at historien om velferdsstaten er en ren sosialdemokratisk fortelling, eller at Norge i dag er et sosialdemokratisk land slik sosialdemokratene så for seg i tiden før og etter andre verdenskrig. Derfor blir det galt å gi arbeiderbevegelsen æren for modellen, siden den ville sett helt annerledes ut uten innspill og endringer fra liberalt og konservativt hold. Det vi først og fremst har kritisert, er den selvforståelsen som preger Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen. Denne svarer ikke til det som er faglig konsensus, som både Thorsen og hans to medforfattere skriver i boken Sosialdemokratiet og vi påpeker i Den norske velferden: Velferdsstaten har utviklet seg med mange inspirasjonskilder.
Vårt formål med å skrive boken har vært politisk. Og det er slik at et eierskap til velferd historisk gir politisk eierskap til fremtidig velferdspolitikk. Derfor er det viktig å fremheve de både de borgerlige og de sosialdemokratiske ideene som ligger til grunn for dagens velferdsstat, fordi det viser at alle partier, både til høyre og venstre, i Norge i dag har politisk legitimitet i velferdspolitikken.
Eirik Vatnøy, Mathilde Fasting og Marius Doksheim, Civita, forfattere av Den norske velferden.
