Jeg har skrevet mer utførlig om skolens nye testregime, og hvem som etter hvert har blitt avhengige av at det er slik, her.

Dette er komplisert, og bare en begynnelse. Noen som vil informere eller korrigere fremstillingen? Eller kanskje noen ped-studenter der ute som ikke vet hva de skal skrive master om?

I Hegels ånd velger jeg her å legge frem en antitese til det jeg opplever som en nokså merkelig hypotese. Artikkelen har et merkelig problemfokus.(da det finnes uendelig mange andre og viktigere problemer i skolehverdagen). Merkelig er det å rette pekefingern til ILS for det valgte problem. (Det er vel heller politikerne som skal kritiseres om dere ønsker å kritisere de nasjonale prøvene) Merkelige er også argumentene som legges frem. (Er det virkelig et utstrakt problem at "svakere elever oppfordres til å bli hjemme"?. Den virkeligheten kjenner jeg meg ikke igjen i). Merkelig er det hvertfall at det konkluderes med bombastiske slutninger om "negativ skolekultur" og "juksekultur". (Greit nok, det å peke mot en trend man mener å se er vel og bra, men å formidle som en slags etablert sannhet en slags latterlig mistro til skolen som institusjon, det er bare trist). Nasjonale prøver skulle man kanksje tro at i større grad ville bli støttet av venstresiden, men aspektet om konkurranse synes å påføre skylapper i deres argumentasjon og retorikk. Innenfor rammene av en statlig kontrollert skole vil jo konkurransen kunne styres og deretter vil resultatene kunne brukes til å gi et bilde av den nasjonale, regionale og lokale situasjonen i forskjellene mellom skolene. Dette vil igjen kunne føre til at skolenes små variasjoner i pedagogisk platform, vurderingspraksis og andre gjøremåter som er vist å fungere kan gi en pekepinn til skoler som fører en annen praksis med dårligere resultat. Over tid er dermed tanken at kan man stadig driver frem en bedre skole. Og det beste med det hele. Man vil oppdage en forskyvning mot at de som legger premissene for skolenes utvikling ikke lenger bare er politikerne eller forskerne på ILS, men i større grad skolene selv. De som faktisk jobber med elever hver eneste dag. I blant kan det lønne seg og se positivt på fremtiden. Så får andre frembringe syntesen her..

For det første: Som vi også poengterte i innlegget over, så mener vi ikke at ILS har eneansvar for hvordan testene blir brukt. Det ville være urimelig, av flere grunner: Om vi begrenser diskusjonen til de nasjonale prøvene, så blir de for det første utformet av fire forskjellige fagmiljø i Norge, EKVA ved ILS/UiO, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Bergen, og NTNU; for det andre er det i siste instans Utdanningsdirektoratet (Udir)under KD som bestiller og betaler for disse prøvene; og for det tredje har den enkelte lærer, skole og skoleleder selvsagt ansvar for den praktiske gjennomføringen, og den enkelte skoleleder og skoleeier (kommunene) ansvar for hvordan tallene blir brukt, for eksempel hvilke slutninger man tar på bakgrunn av dem – og som du sier, politikere, men også media og andre, har et ansvar for å bruke tallene korrekt, og for eksempel ikke trekke feilaktige slutninger på bakgrunn av dem. I dette systemet må vi vel mene at alle har et ansvar; denne gangen sier vi ifra til ILS, for de er her og det er vi også, og vår utdanning blir delvis finansiert av disse oppdragene som EKVA/ILS tar, fra for eksempel Udir.

For det andre: Det springende punktet her er selvsagt, som du selv er inne på, i hvilken grad det faktisk er sant at testregimet skaper negative skolekulturer, juks, prestasjonsangst, unødig nederlagsfølelse for barn, og så videre. I hvor stor grad kan dette dokumenteres? Mye er enda anekdotisk, for eksempel historiene i Marsdals bok, og serien med oppslag i blant annet Dagbladet i det siste. Det vil selvsagt være forskjeller fra skole til skole, og kanskje enda mer fra kommune til kommune. Det er også forskjellige grader av juks: I USA er «regelrett» juks godt dokumentert, for eksempel at lærere i Chicago fikset på prøveresultatene til sine elever, nettopp med det formål at deres praksis skulle komme i et bedre lys. I den andre enden av skalaen er det vel en mildere form for juks å forberede elevene gjennom å løse tre ganger tre oppgavesett i forkant av de nasjonale prøvene, som skjedde i område C i Oslo. Gjennom denne typen drilling forsvinner altså hele poenget med prøven, resultatene blir intetsigende, men skolen(e) som gjør det vil se bedre ut i avisen enn skoler som ikke gjør det.

Ellers vil vi vise til det [Kunnskapsdepartementet selv skriver om dette på sine egne sider](www.regjeringen.no/mobil/nn/dep/kd/dok/rapporter_planer/aktuelle-analyser/aktuelle-analyser-om-andre-tema/rangering-skremmer--fremmer-ikke-laring.html?id=493629 ), hvor de gjennomgår en del internasjonal forskning på området. De gir en oversikt over både positive og negative konsekvenser av standardisert testing, og ser ut til å konkludere med at det koster mer enn det smaker. I og med at dette er en meget god, oversiktlig og relativt kort gjennomgang, nøyer vi med å henvise interesserte dit, istedenfor å copypaste alt inn her. Som man vil se, finner vi her igjen de aller fleste av de negative sidene ved testing og rangering som har kommet opp i debatten i kjølvannet av Kunnskapsbløffen.

Det blir en antagelse, men vi tror faktisk at akkurat det å betvile de negative konsekvensene av testingen ikke ville være noe som ILS gjorde selv: de har så pass kjennskap til skolen, at de vet at prøvefokuset har en slagside, at det forekommer både «juks» og regelrett juks, og at man trekker slutninger på bakgrunn av resultatene som de ikke gir dekning for. Den faktiske forekomsten av dette er et annet og mer komplisert spørsmål. Kanskje noe de/noen burde forsket litt mer på?

For det tredje: Vi er altså overhodet ikke mot Nasjonale prøver – eller annen god og faglig forsvarlig informasjonsinnhenting om hva skolen gjør – vi er skeptiske til hvordan de blir brukt. For oss er ikke dette en høyre-venstre-ideologidebatt, men en debatt om god skole, gode læringsmiljø, gode skolekulturer. Per i dag, blant annet grunnet fraværet av gode faglige korrektiv, tyder mye på at testfokuset er en negativ kraft i så måte, og det er vårt anliggende her. Vi vil her henvise til en [god drøfting av nettopp dette poenget av Thomas Eri, som er stipendiat ved Fakultet for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus.] (m.db.no/2011/08/31/kultur/debatt/kronikk/skole/nasjonale_prover/17896261/?www=1)

Når det gjelder «merkelig problemfokus», vet vi ikke helt hva vi skal si. Har du et problem-o-meter, som vi kan bruke for å lage en prioritert rekkefølge på sakene vi skal skrive om? Tar man dette til sin ytterste konsekvens, skulle vi vel alle utelukkende skrevet om tørken og hungersnøden på Afrikas horn, inntil den situasjonen var løst. Vi mener at dette er alvorlig, og vi vet at forskermiljøene, blant annet ved ILS, er de som vet mest om hva nasjonale prøver er, og hva det ikke er. Derfor ønsker vi oss en tydeligere deltagelse fra dem i den offentlige samtalen rundt bruken av disse prøvene.