Støtter Universitas SiOs hushai-virksomhet?
Dag Grytli, debattredaktør i Universitas, mener i siste avisutgave før sommerferien at alle studentene som har blitt dobbeltfakturert for strøm bør si fra seg erstatningen de har krav på. Ofrene for sju års svindel anslått til en verdi av 20 millioner kroner skal altså gi bort hele erstatningen til den organisasjonen som fasiliterte hele svindelen. Grunnleggende juss er åpenbart ikke Grytlis fagområde.
Om det er noen trøst for Universitas, Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) og Velferdstinget i Oslo og Akershus (VT): Forvaltningen av SiOs boligmasse er åpenbart så dårlig at det kan ligge et stort innsparingspotensiale bare i å innføre den mest grunnleggende kontrollen over inngående og utgående betalinger. Strømskandalen demonstrerer at det gjennom en periode på sju år er mulig å kaste enorme pengesummer inn i et sort hull uten at hverken daglig ledelse eller styre reagerer. Hvor mange andre lignende eksempler finnes i SiO, og hvordan er melkingen av organisasjonens ressurser eventuelt organisert?
Fremgangsmåten i oppgjøret etter strømskandalen demonstrerer at SiO opptrer som en hushai. Etter personlig oppmøte på resepsjonen på Kringsjå i slutten av juli fikk jeg vite at SiO ikke har tenkt å ta kontakt med alle tidligere beboere. Kun tidligere brukere av SiO-portalen «Mine sider» (en passordbeskyttet tjeneste jeg aldri har benyttet), som er registrert med en fungerende e-postadresse har foreløpig blitt kontaktet med tilbud om erstatning. Det burde imidlertid være innlysende at det er SiOs ansvar å ta kontakt med de tidligere beboerne, ikke omvendt. Navn, personnummer og kontonummer bør finnes lett tilgjengelig i SiOs arkiver. Samskipnaden bør ikke sitte igjen med en eneste krone.
Jeg har tidligere oppfordret SiO til å legge frem alle tall og fakta om strømskandalen på sine hjemmesider. Denne informasjon ønsker tydeligvis ikke samskipnaden å dele med studentene. Hemmeligholdet demonstrerer hvorfor samskipnadene bør omfattes av offentlighetsloven: Kun ved at regnskaper, budsjetter og inngående og utgående korrespondanse er tilgjengelig for enhver blir det mulig å avdekke uakseptable forhold. I og med at samskipnadene subsidieres av staten og lærestedene – dette er ikke private bedrifter som driver for egen profitt – burde dette være et rimelig krav.
Sveinung Holien
