Fra media til politikk: Svar på absurd anklage
Etter å ha blitt utsatt for karakterdrap i Norges største (og beste) studentavis utført av min sjef og ansvarlig redaktør i Studentavisen Utropia, Frithjof Eide Fjeldstad, er det på høy tid å komme med noen bemerkninger. For den mindre oppmerksomme leser dreier det hele seg om at undertegnede har sagt opp en stilling som nyhetsredaktør etter å ha blitt valgt til nestleder av Studentrådet i Tromsø.
Fjeldstads innlegg, både i Studentavisen Utropia og Universitas, kritiserer at det er mange ”hatter” fordelt på få personer i Tromsøs studentpolitikk. Det er imidlertid en kjent sak at det er vanskelig å få folk til å engasjere seg, og en bør vel heller være glad noen er villige til å arbeide for fellesskapet. I likhet med Fjeldstad ønsker jeg selvfølgelig at flere skal engasjere seg i studiehverdagen, men det fremstår som en bedre strategi å rekruttere flere – fremfor å kutte hodet av de få som tør å stikke det frem.
Min sjef gjør også et stort poeng av min overgang fra et verv til et annet, midt i perioden. Et verv er noe man velges eller utpekes til, mens jeg ble ansatt på ganske ordinær måte av Fjeldstad selv. Jeg har altså ikke forlatt et verv; jeg har sagt opp en jobb – hvilket ikke pleier å utløse en slik forargelse.
Videre påstår Fjeldstad at dette gir vår avis et troverdighetsproblem. Er dette problemet større enn hans egne tette koblinger til Sosialistisk Studentlag, partiet Rødt og arrangementet Rød Lønsj? I motsetning til min ansvarlige redaktør har jeg ingen klar partipolitisk tilknytning og har heller ikke på noe tidspunkt vært assosiert med noen politisk organisasjon. Hva om jeg faktisk har fattet interesse for studentpolitikken etter å ha fått anledning til å følge den tett?
Hvis Fjeldstad egentlig mente denne overgangen ga avisen et stort troverdighetsproblem følger spørsmålet: Hvorfor ble jeg ikke suspendert? Fjeldstad ønsket til og med at jeg skulle fortsette med kritisk dekning av vårt sittende Studentråd.
Et pussig poeng i skriveriene til Fjeldstad er fokuset på hvordan min invitasjon til Studentrådet gikk for seg. Her følger et antall utropstegn. Hvilken rolle spiller det at den nyvalgte studentrådslederen ønsket at jeg skulle stille som nestleder og at valget skjedde ved akklamasjon? Det hele fremstår som ureflektert og ubetydelig.
En må stille spørsmål ved årsaken til det hysteriske raseriet i Fjeldstads innlegg. Skyldes det irritasjon over å miste en medarbeider? Eller min overgang til et verv Fjeldstad selv har ønsket seg, men aldri fikk? Uansett er det et ekstremt tilfelle av illojalitet overfor egne medarbeidere.
Magnus Sparre, avtroppende nyhetsredaktør i Utropia
