Fra studentvelferd til sosialhjelp
Sosialdemokratene har valgt høyresidas politikk, uansett hvor «ansvarlig», «nødvendig» eller «tøft» de hevder prioteringene er.
Fride Lier og Helena Lauvrak fra Sosialdemokratene skriver i forrige Universitas om behovet for «tøffe prioriteringer», og det å være «ansvarlig». Retorikken er velkjent fra den storpolitikken, men hva ligger bak?
Einar Gerhardsen hadde som mål at ingen skulle stå med lua i hånda. Det var også målet da velferdsstaten ble bygd opp, og målet for studentsamskipnaden. Gjennom kollektivt bidrag skulle alle kunne gå med hodet høyt hevet. Ved hjelp av felles bidrag kunne man klare det utrolige. Og det har den norske samskipnadsmodellen sannelig klart.
Hos Sosialdemokratene bor folk i studentboliger av følgende grunn: «slik at man stiller bedre rustet til å skaffe seg en bolig i det private markedet» Studentvelferd er ikke lenger et universielt gode eller en gang velferd, det er sosialhjelp for de «stakkarene» som ikke klarer seg selv. Det private markedet løser alt til slutt, men noen ganger trenger markedet litt hjelp. I Venstrealliansens øyne er det høyrepolitikk.
De mener at de egentlig ikke har lyst til å gjøre det, men det er viktig å være ansvarlig. Her har de åpenbart lært av moderne sosialdemokrater. Tony Blair ville egentlig ikke innføre studieavgifter, men han måtte. Det er ingen som vil bygge forurensende gasskraftverk, men vi må. Denne retorikken tjener kun en funskjon. Den skjuler politiske valg, i dette tilfellet vandring mot høyre. Det fins alltid valg, og de er alltid politiske når det gjelder fordelingen av byrder og goder. Sosialdemokratene har valgt høyresidas politikk, uansett hvor «ansvarlig», «nødvendig» eller «tøft» de hevder prioteringene er.
Valget de tar forvandler selve grunntanken i studentsamskipnaden. Skillet i studentvelferden går mellom høyresidas sosialhjelp og venstresidas velferdstanke. Hvor står egentlig Sosialdemokratene?
Anders Rindal, leder Venstrealliansen
