Skam deg, Mimir!
I forrige ukes Universitas kunne man lese om Mimir Kristjansson som melder seg opp til enkeltemner ved universitet for å kunne benytte seg av treningstilbudet til Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Saken har skapt mye debatt, og dessverre tror jeg ikke Mimir er det eneste eksemplet. Det er mange sider ved denne saken som provoserer meg som ekte student og studentpolitiker.
Først og fremst mener jeg at Mimirs valg er direkte usolidariske, og jeg undres hvordan en tidligere Rød Ungdoms politiker faktisk tar slike valg. Han hevder selv at dette ikke er så farlig, da det ikke går utover andre studenter. Jeg tror han da glemmer eller overser flere faktorer på veien, som for eksempel kapasiteten på dagens treningssentre. Den er allerede sprengt, og etter sammenslåingen har jeg tidligere ytret at dette kan forverres ytterligere. I tillegg er det usolidarisk da Mimir har en jobb, og forhåpentligvis en bedre inntekt enn oss studenter, og bør derfor betale mer, slik alle andre ansatte gjør i SiOs system.
Videre ønsker jeg virkelig debatten om bedre kontroll velkommen. Monica Bakken ytrer at dette er bedre etter kvalitetsreformen, men akkurat denne saken viser at vi fortsatt har en vei å gå. Vi i Blå Liste og DKSF stemte for forslaget i Velferdstinget om kontroll av 50 % studieprogresjon ved fornyelse av studentbolig. Dette forslaget skapte mye debatt, og venstresiden beskyldte forslagstiller og oss for å ville «ta studentene», da det var mulig at det fantes studenter som naturlig var hindret fra å ta 30 studiepoeng i året. Nå undres jeg om det kanskje er tid for å innføre en slik kontroll også for treningstilbudet.
Avslutningsvis vil jeg påpeke at jeg kan være enig med Nystrands utsagn om at dette omhandler en balansegang mellom tillit og kontroll. Mimir har vist et ansikt for de som tar slike usolidariske valg, og utnytter et allerede presset system. Dette viser at tillit ofte kan utnyttes og jeg syns det er synd at slike enkeltsaker gjør at alle studenter kanskje må kontrolleres strengere, for å sikre at velferdstilbudene blir tilbudt til ekte studenter. Det er disse som trenger tilbudene og de skal jeg fortsette å kjempe for.
Mari Berdal Djupvik, nestleder i Den Konservative Studenterforening og Velferdstingsrepresentant for Blå Liste3 kommentarer
Yt etter evne, få etter behov? Har Blå Liste blitt kommunister? Siden "Mimir har en jobb, og forhåpentligvis en bedre inntekt enn oss studenter, og bør derfor betale mer"?
Det er Mari, ikke Mimir, som burde skamme seg over sitt blodige svik og nedrige maktarroganse vis-a-vis studentene. Når hun ikke gjør det skyldes det trolig at hun mangler skamvett.
Trengsel på trenigssentrene er en ting. Men det største problemet med alle disse som melder seg opp til eksamen kun for å få studentprivilegier er jo et helt annet.
Tenker Mimir og andre på alle de administrative ressurssene som går med til å søknadsbehandle søknader fra personer som ikke har tenkt å studere? I tillegg kommer problemene som kan oppstå i små fag når ikke alle de påmeldte studentene møter opp. Eller de øknomiske ringvirkningene det har at universitetet booker eksamenslokaler til et høyt antall studenter som ikke kommer. Det er penger ut av vinduet.
Allerede i dag klages det på at universitetetene bruker for mye på administrasjon. Kanskje ikke så rart, når det finnes folk som Mimir som ikke ser ut til å reflektere over at han skaper merarbeid som koster penger for universitetet. Disse ressursene kunne universitetet brukt til å sette inn noen ekstra timelærere, eller på annet vis bedret situasjonen til studentene. Nå må de istedet bruke dem på fullstendig bortkastet arbeid knyttet til søknadene til folk som bare vil ha billig buss og trening.
