Opprørscocktail
Britiske politikere har selv kokt sammen ingrediensene for studentopprøret som nå har vendt seg mot dem.
; "<b>Iver Aastebøl:</b> Leder i Rød Ungdom og gjesteskribent i Universitas.")
Iver Aastebøl: Leder i Rød Ungdom og gjesteskribent i Universitas.
Det smeller i London for tiden. Den britiske regjeringens slakteplan for offentlig sektor møtte lenge lite annet enn apati. Sånn var det i hvert fall helt fram til høyere utdanning lå på slaktebenken. Nå har David Cameron og hans regjering foreslått en tredobling i studieavgiftene. Fra 2012 skal det koste nesten 90 000 kr å studere.
Det var gnisten som trengtes for å fylle Londons gater. Titusener av studenter gikk i tog, og noen av dem tok irritasjonen ut på De konservatives partikontor, som fikk inngangspartiet knust. Det er utvilsomt deilig å se at britene endelig gjorde motstand til raseringen av offentlig sektor. Samtidig gir ruteknusingen litt hodebry for oss som støtter studentenes kamp. På den ene siden flytter bråk og kaos kameralinsene vekk fra det politiske budskapet og gjør det lettere å avfeie demonstrantene som en gjeng useriøse pøbler. På den andre siden blir det både for enkelt og ganske forutsigbart å heve den moralske pekefingeren.
Selv om det ikke kan forsvares, er det ikke til å komme unna at ruteknusingen lett kan forklares. Det er bunnløst urettferdig at man som ung student skal ta regningen for å redde bankene fra krisa finanseliten selv har skapt. Den irritasjonen forstår jeg godt. Blandet med avmaktsfølelse i møtet med en politisk elite som redder seg selv og sender problemene nedover, får man en eksplosiv cocktail. I et slikt klima fremstår en ødelagt glassrute som en fornuftig straff mot regjeringspartiet som har ødelagt utdanningsmulighetene dine.
Det er lett å ty til moralisering, men ruteknuserne i London må politiseres, ikke disiplineres. Avmakt må byttes ut med motmakt gjennom politisk organisering. Det er den eneste medisinen mot raseriet som nå ligger igjen som glasskår på bakken utenfor kontorene til De konservative. Derfor sitter de politiske bevegelsene som støtter studentene med et stort ansvar.
I Norge har forslaget om skolepenger aldri overlevd en seriøs debatt. Men dersom Høyres Studenterforbund får det som de vil, kan de i hvert fall ikke si de ikke ble advart, når bråket kommer.
Iver Aastebøl er leder i Rød Ungdom og gjesteskribent i Universitas.4 kommentarer
Nå er det vel strengt talt Labours gjeldsfinansierte velferdsstat som må ta størstedelen av skylda for at Britene har havnet i det uføret de har! De tok jo opp en enorm gjeld i oppgangstider når de burde ha spart, og nå må de konservative sørge for å få skuta på rett skjøl. Det er jo leit at dette rammer studenter, men de er ikke de eneste som blir rammet av kuttene.
Etter den logikken, og kanskje riktige kritikken, burde vel de konservative nå bruke penger og ikke kutte. Ved å sette folk på gata i arbeidsløshet løser man ikke finanskrisen, man forsterker den.
"I Norge har forslaget om skolepenger aldri overlevd en seriøs debatt. Men dersom Høyres Studenterforbund får det som de vil, kan de i hvert fall ikke si de ikke ble advart, når bråket kommer"
Norske universiteter er for intet å regne i internasjonal målestokk (ingen norske blant de 100 beste: www.topuniversities.com/university-rankings/world-university-rankings/home).
Logikken er enkel: Universitetene får for lite penger over statsbudsjettet og rammebetingelse er usikre, i motsetning til hva fast inntekt fra skolepenger ville garantert. Universitetene tar inn for mange studenter for å få mer penger. Kvaliteten i undervisningen blir uholdbar.
Universiteter i utlandet vil aldri legge om til gratis høyere utdanning. Vi har dermed valget mellom å fortsatte mot total kollaps, eller ta del i konkurransen og sikre kvalitet for studentene i fremtiden.
Så, Iver: La oss knuse rutene på SVs kontor i Oslo, FOR skolepenger og FOR gode norske universiteter.
Skolepenger kan ikke bringe med seg noe godt, da det bare vil skape flere sosiale forskjeller der valige dødelige ender opp i nakkedyp gjeld og de med mest penger får fordelene. Samtidig virker påstanden at universitetskvaliteten ville stige ved bruk av en avgift er også på det beste diskutabel, da balansen på pengestrømmen kun ville skiftes fra staten selv til den enkelte privatperson.
