Når en forening står i fare for økonimiske lidelser, er det viktig at andre foreninger viser solidaritet. Neste gang kan være deres egen forening som behøver hjelp og støtte.

2010-10-27

I avisens siste to utgaver har leserne av Universitas kunnet følge saken om Tappetårnets internfest, som etter sigende gikk «ut av kontroll,» og over i et femsifret underskudd.
Tappetårnet høster massiv kritikk fra representanter fra andre foreninger på Studentersamfundet, for å ha søkt midler fra Bonusordningen for å dekke underskuddet. Medlemmer fra blant annet Amnesty Blindern og Radio Nova mener pengene burde gått til helt andre formål enn å dekke underskuddet etter Tappetårnets jubileumsfest. Videre siteres økonomiansvarlig i Tappetårnet på forskjellige punkter, deriblant sier han til avisen at «man kan søke Bonusordningen om hva man vil.»
Kenneth Madsen, som er Tappetårnets økonomiansvarlig, har åpenbart vært særdeles dyktig til å gjøre nettopp dette: Søke. For Bonusordningen som deles ut ved Det Norske Studentersamfund er en økonomisk støtte som kan søkes av enhver forening, der midlene blir fordelt ved demokratisk valg. Avstemningen om hvordan midlene skal fordeles, blir gjort av Representantskapet; det vil si en forsamling bestående av én representant eller stemme for hver forening.
«Studentersamfundet må dekke underskuddet» står det å lese både i papir- og nettutgaven til Universitas. Dette er en feilaktig vinkling av saken. For det første, er ikke Det Norske Studentersamfund underlagt noen form for tvang i valget om å formidle penger til foreningen. Disse pengene ble fordelt på grunnlag av en avstemning, utført av representanter av aktive og brukere av DNS. For det andre er nettopp denne tildelingen søkt i form av en «underskuddsgaranti,» og ikke en tildeling av frie midler. (Det foreligger i skrivende stund reelle tall som viser at underskuddet begrenser seg til en verdi mellom 2000 og 4000 kroner. Resten av pengene Tappetårnet ble tildelt, vil gå tilbake til Bonusordningen. Dersom tallene hypotetisk sett skulle vist seg å overstige det tildelte beløp, ville foreningen selv stått ansvarlig for å dekke det overskytende.) Det blir med andre ord veldig feil å legge ansvaret for dekning av underskuddet på Studentersamfundet slik det gjøres, der det vinkles som om det er Studentersamfundets felles administrative og sosiale midler som benyttes til dette. Pengene er øremerket den foreningen som behøver det til det formål Representantskapet (les: demokratiet) finner verdig. De tappes ikke fra noen pott som skal fordeles jevnt og likt over alle.
I neste artikkel avisen publiserer, kan man lese ytringer om at slik tildeling «vitner om kameraderi,» ifølge lederen for Amnesty Blindern, som forøvrig er en del av representantskapet. Der glemmes det igjen å vinkle saken fra flere sider. Det er, slik jeg ser det, umulig å drifte et utvalg bestående av så mange forskjellige foreninger uten å stille opp for hverandre når behovet melder seg.
Studentersamfundet er kanskje en samling kamerater, kanskje en samling studenter med mer eller mindre ulike verdisyn på hvor bemidling skal skje, men de er ikke noe mindre underlagt en og samme paraplyorganisasjon. Om denne paraplyorganisasjonen, altså DNS, kan sies som det gamle ordtaket; «En kjede er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd.» Og når da en forening (og i tillegg en med så stor betydning for Studentersamfundet som Tappetårnet) står i fare for økonimiske lidelser, er det for mange viktig å vise solidaritet ved å støtte opp om forslaget for en slik tildeling, rett og slett fordi det neste gang kan være deres egen forening som behøver hjelp og støtte.
Det øyeblikket vi lever i et samfunn der hver mann står for seg i sin nød, og ikke høster støtte fra sine kamerater eller sine medmennesker… Vel, da velger jeg heller mitt «kameraderi.»

Caya Foss Platou, Kommunikasjonsavdelingen, Det norske studentersamfund