Dagsorden til salgs
Studenter er ikke dumme, og svelger ikke rått alt de blir fortalt. Men dumme er heller ikke lobbyistene.
; "<b>Iver Aastebøl:</b> Leder i Rød Ungdom.")
Iver Aastebøl: Leder i Rød Ungdom.
De får kanskje ikke tepper og armbånd, men også studentene pleies godt av pengesterke krefter. Hvorfor er det et problem?
Forrige uke kom det fram at en proisraelsk lobbyorganisasjon tar med seg journaliststudenter fra Høgskolen i Oslo (HiO) på studietur til Israel. Det eneste de kommende journalistene må ut med, er en billett til København, resten er betalt av arrangøren. Marie Melgård, journalist i Dagbladet og tidligere deltaker på en av studieturene, innrømmer at det ikke var et balansert opplegg de var med på, men mener likevel at turene er uproblematiske, så lenge studentene er kritiske.
Det argumentet gjentas hver gang lobbyorganisasjonenes plass i høyere utdanning kommer i søkelyset: Studenter er jo ikke dumme, og svelger ikke rått alt de blir fortalt. Men dumme er heller ikke lobbyistene. De har skjønt at ren propaganda er tabu, og lager heller tilsynelatende nøytrale opplegg, hvor flere sider av saken får komme til orde.
Alt dette gjør det vanskelig å kritisere studieturer, stipender og fagdager finansiert av pengesterke interesser. Man ender fort opp som festbremsen som ikke en gang vil unne fattige studenter en gratis, næringslivssponsa lunsj. Så hva er problemet? Problemet er langt, kronglete og kan kalles problemformuleringsprivilegiet.
Problemformuleringsprivilegiet handler om retten til å bestemme hva som er problemet innenfor et område. Og den som bestemmer problemet, eier også løsningen. Om problemet for eksempel er for mange studenter, fordrer det helt andre løsninger enn om man mener problemet er for få studieplasser.
Kampen om problemformuleringsprivilegiet er ikke så synlig i den daglige politiske debatten. Her stiller alle på samme startstrek. Forskjellen er at den som har problemformuleringsprivilegiet, har bestemt hvilken gren det skal konkurreres i.
Det er altså her problemet ligger. Gjennom fagdager som Petroleumsdagene og studieturer til Israel kjøper man seg retten til å sette dagsorden og påvirke hva studentene skal være opptatt av. Det er en rett som kun tilhører dem som har penger til det. Effekten av påvirkningen er vanskelig å måle i dag. Men om ti år kan det vise seg at den hadde større effekt enn afghanske tepper.
Iver Aastebøl er leder i Rød Ungdom og gjesteskribent i Universitas2 kommentarer
Apropos balanse: Marianne melgård sier også dette til klassekampen:
- Jeg var skeptisk i starten, men målet til TTS er å bygge bru, og de er ganske åpne og liberale. De er forståelsesfulle for skandinaviske synspunkter på konflikten, og jeg var svært overrasket over hvor langt TTS strakte seg for å vise fram nyansene og alle gråsonene. At de vil påvirke er åpenbart, men det er ikke hjernevasking de driver med, sier Melgård, og understreker at hun ikke deler alle synspunktene til organisasjonen.
Hadde du (Aasteboel) vaert like opproert dersom det var Roed Ungdom som inviterte til pizza og Erling Borgen-film paa U1? Eller en organisasjon basert i Palestina som ga norske studenter muligheten til aa dra til Midtoesten og se konsekvensene av krigen paa naert hold paa Gazastripen?
Det finnes tusen tilbud der ute, og 99,9% av alle studenter vet at de blir presentert 1 side av saken naar de velger aa delta paa noe. Den siste promillen er det nok ikke haap for uansett, all den tid de kan komme til aa klikke seg inn paa en internettside som presenterer et synspunkt, og omfavne det synspunktet uten videre lesing.
Hvis du mener at norske studenter skal skjermes fra folk som har et standpunkt i saker, maa 99% av alt pensum utelukkes, saerlig i Samf.Vit. fag. Vanligvis leser man for eksempel to artikler om samme tema, der forfatterne har motstridende synspunkter om aarsaken til det man kikker paa. Iom. at man noedvendigvis maa lese den ene teksten foerst risikerer man da altsaa aa bli hjernevasket(?)...
