Legg ned PPU
Dersom avløpssystemet i huset har falt sammen, nytter det ikke å skylle med Plumbo.
Noen ganger bør man være høflig. Ane Krogsæter Arre ved Lektorprogrammets programutvalg er høflig når hun skriver at Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) står overfor «organisatoriske utfordringar» og har «eit stort potensial for forbetring». Gro Elisabeth Paulsen i Norsk Lektorlag er også høflig og avmålt når hun i Universitas 15. september omtaler PPU som «livsfjernt» og sier at «Instituttet har ikke klart å gjøre noe med problemene på over 30 år». Jeg har ikke tenkt å være høflig.
Jeg var PPU-student i 2009/2010. Dessverre kan jeg ikke skylde på at ingen advarte meg. Etter fem år på UiO hadde jungeltelegrafen for lengst nådd frem. Alle himler med øynene når noen nevner ILS, Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling.
Jeg husker særlig godt forelesningen om minoritetsspråklige elever. En pedagogikkforsker ga oss løse betraktninger om innvandring, fortalte oss at det faktisk finnes flinke innvandrere, snakket litt om pedagogisk sosiologi og viste oss at det nå er flere barn med minoritetsbakgrunn i Oslo-skolen enn hva det var på 1970-tallet. I pausen nærmet det seg mytteri blant studentene.
Pedagogisk sosiologi er fint, men ikke for lærerstudenter. Tenk om legestudentene fikk tilsvarende undervisning! Tenk om fremtidens leger brukte studietiden på å lese medisinsk sosiologi, reflektere over sykehusspredningen i Norge, høre om ulike definisjoner av «sykdom» og bli fortalt, slik vi ble, at «det finnes ingen svar». Vi ville aldri latt slike leger håndtere kroppene våre. Likevel lar vi slike lærere håndtere barna våre.
Ane Krogsæter Arre mener at PPU bør legges om. Jeg tror ikke at det vil fungere. Dersom avløpssystemet i huset har falt sammen, nytter det ikke å skylle med Plumbo. Jeg tror ikke at foreleserne ved ILS vet hvordan de skal utdanne lærere, og ingen reformer vil lære dem det.
PPU bør legges ned og erstattes av en mentorordning. Nye lærere bør få 25 prosent lavere lønn første år, i bytte mot litt færre undervisningstimer og oppfølging av en erfaren lærer. Da slipper vi å bruke tid og penger på PPU. Samtidig får norsk skole tilflyt av lærere. Hva PPU-foreleserne da skal gjøre, vet jeg ikke. La oss for barnas skyld håpe at de ikke havner i skoleverket.
Ole Martin Moen, doktorgradsstipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo5 kommentarer
Det jeg først og fremst husker fra PPU, var den halvforståtte konstruktivismen. Det var til tider så tynt det som ble sagt, at det kunne få en ex.phil.-student til rødme. Ellers bar det hele preg av å være en slags reformpedagogisk vekkelsesbevegelse, refleksjonsfattig og ikke så rent lite innskrenket. Etter en del år i skolen, er jeg overbevist om at pedagogikk er det skolen trenger minst av, om man ikke i større grad tilstreber å gjøre faget til et refleksjonsfag og omgående nedlegger det som fordummende troslære.
Det er ganske høflig, synes jeg, å snakke metonymisk om avløpssystem og Plumbo, når du egentlig mener å si noe om det som går gjennom avløpssystemet og som Plumbo skyller ned.
PPU var det mest bortkastede året i mitt liv, og mange jeg kjenner som ville blitt og ønsket å bli gode lærere kunne ikke klare et år med svada, idioti og meningdiktatur.
Mange slutter, og mange begynner på lærerutdanning andre steder i stedet for å ta PPU ved ILS, noe som i seg selv sier noe om hvor problemet ligger...
Alt jeg sitter igjen med fra PPU er følelsen av å ha fått noe god trening i praksisen, og blitt tvunget til å høre på meningsløs synsing av mennesker som elsker å mene men som hater alle som gjør noe med det de mener noe om.
Mange på ILS ville strengt tatt ikke kjent igjen et skolebygg om de kræsjet i et. Det er jo ganske synd at de som skal utdanne lærere ikke aner noe som helst om hva en lærer faktisk gjør men baserer seg på en dæsj ideologi innblandet med fri fantasi.
Kan skrive under på alt som Lektor har skrevet om PPU. Det er skremmende lavt nivå på hele opplegget ved UV-fakultetet. UTEN noen sans for selvkritikk innprenter de sine studenter fra grunnfaget til phd en dogmatisk troslære uten noe som helst grunnlag verken i praksis eller teori.
Problemet som ligger til grunn for meningsløsheten (gjelder ikke bare ped.eller spesped miljø v/UiO) er PSEUDO-ELITESIRKULASJON. Det er med andre ord, få ved landets største pedagogisk miljø (UV-fakultetet i UiO) som holder høyt faglig nivå og en høy internasjonal profil. De fleste som jobber der er enten halvstuderte representanter for en gerontokratisk elite som aldri går av med pensjon, eller skremmende konforme, middelmådige etterfølgere av ovennevnte kategori.
Undertegende kan som tidl. ansatt der bekrefte tåkete, meningsløse "fagdebatter" om meningsbasert læring (inkl PBL med dramatisk avstand fra praksis). Nevnes kan også at UV-fakultetet er det minst internasjonale ved hele UiO og derfor har et noe, skal vi si, provinsielt "husmannspreg" (dessverre kombinert med en grotesk misforstått elitisme).
Moens idé er utmerket. Jeg har selv gjort dette i praksis ved at jeg i 3 måneder hadde et 50% vikariat. Da fikk jeg god tid til å lage undervisningsopplegg og fundere på hvordan jeg skulle løse situasjoner i klasserommet. Hadde jeg i tillegg hatt en fast mentor kunne dette blitt riktig så bra.
Senere (2004/2005) tok jeg PPU ved ILS og synes pedagogikk i og for seg var interessant, men det jeg lærte fullstendig livsfjernt og totalt bortkastet i forhold til å drive undervisning.
Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at det man lærte ikke bare var bortkastet, men faktisk skadelig for en lektorspire. Det var så mange krav man ble presentert for, men få forslag til realistiske løsninger ("det er ditt ansvar å drive tilpasset undervisning, men vi klarer ikke fortelle deg hvordan det skal være mulig"), det var en total mangel på realisme i forhold til elevers motivasjon og tid for å oppfylle kravene. Det var flere "flinke piker" som ikke overlevde praksisperioden. Mitt refleksjonsnotat til eksamen kostet meg nok en karakter :-)
La PPU-studentene selv lese det viktigste fra pedagogikken, fortsett med fagdidaktikken og bruk Moens forslag på resten av tiden.
