Ad Skolepengerdebatten
Det offentlige burde stille som garantist, ikke som eneleverandør, der markedet svikter.
Det er med glede jeg registrerer interesse for debatten om finansiering av høyere utdanning. Argumentene fra nei-siden er imidlertid lette å identifisere. De dreier seg hovedsakelig rundt 3 punkter;
1. «Norge har egentlig råd til det». Dette kunne være et godt argument hvis man går i den fellen at man stirrer seg blind på sektorinteresser og glemmer at det offentlige har en rekke andre oppgaver å skjøtte. Norge har økonomiske fortrinn relativt til de fleste andre land. Problemet oppstår når man ser konsekvensene av venstresidens politikk under ett hvor alle tjenester skal finansieres over skatteseddelen. Det er i beste fall et naivt argument når man skal ha i mente den kommende eldrebølgen.
LES OGSÅ: Trenger ikke skolepenger
2. «Færre vil søke seg til høyere utdanning». Lik adgang behøver ikke nødvendigvis bety gratis. Da det etter krigen var rasjonelt, sett ut fra størrelsen på norske inntekter og befolkningens utdanningsnivå, å innføre et midlertidig gratisprinsipp, er det ikke gode grunner for å gjøre dette i dag. Slik det er nå, sier vi nei til penger som kunne bidratt til å øke kvaliteten og tilbudet av høyere utdanning ved å takke nei til bedrifter som ønsker å investere i sine kommende kandidaters utdanning. Det offentlige burde stille som garantist, ikke som eneleverandør, der markedet svikter.
Gjennomsnittlig inntekt i Norge i dag er rundt 460 000 kroner. Ved å betale for de som ikke trenger det og si nei til privat kapital, blir det mindre igjen til de som faktisk trenger det og kvaliteten synker.
LES OGSÅ: Nei til skolepenger
3. «Private midler ødelegger den akademiske friheten». Jeg har ikke tiltro til at offentlige midler per se er å betrakte som nøytrale bare fordi de er offentlige. Det er sterk vekst i øremerkinger, gjennomgående bruk av egenandeler, økt vekt på dokumentasjon av nytte og effektiv utnyttelse. Store deler av forskningsmidlene tildeles gjennom politisk fastsatte programmer og ikke ut fra den enkelte forskers eget arbeid. Det er aktivitetskrav på utdanningen og nasjonalt ansvar for en rekke fag som ikke følger med midler. Ved å frigjøre midler fra områder hvor det er betalingsvilje fra det private kunne det offentlige i større grad satset på slike sårbare områder i stedet for at sektoren legger dem ned.
LES OGSÅ: Lik adgang betyr ikke «gratis»
Når alt kommer til alt, koker det ned til hvilket ambisjonsnivå en har for forskning og høyere udanning i Norge. Jeg har svært høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon. Slike ambisjoner koster, men neste generasjon vil takke oss for å bruke mer av vår gode private formue til å bygge fremtidens Kunnskapsnasjon.
Mari Mamre, leder i Den konservative studenterforening2 kommentarer
Frykt for private midler ødelegger Norge sakte men sikkert...alt blir halvveis
Tilhengerne av skolepenger har to nokså motstridende argumenter. De snakker om å bedre studentkvaliteten. Da høres det ut som at skolepengene skal komme i tillegg til - ikke i stedet for - dagens bevilgninger. Andre ganger spiller de den gamle plata om at velferdsstaten ikke er bærekraftig, og at det er urettferdig at vi får hele utdanningen over skatteseddelen. Da er det visst meningen at skolepengene langt på vei skal erstatte bevilgningene fra staten. Universitetets budsjett blir det samme, men en større andel kommer direkte fra studentene.
20 000 kroner er et stort beløp for studentene som skal betale det, men ikke et revolusjonerende stort beløp for universitetet samla sett. På et institutt med 100 studenter vil det bety en ekstra inntekt på to millioner kroner, og vi har ingen garanti for at dette brukes på seminarundervisning eller andre ting som kommer studentene til gode. Kanskje brukes det på administrasjon? Eller på utskifting av dørskilt eller sprinkleranlegg? Man kan gjerne øremerke disse midlene til et godt formål (seminarundervisning), men man har ingen garanti for at ikke andre midler til undervisning forsvinner i samme slengen. Det er vel kanskje også meningen, jfr. siste del av avsnittet over.
Universitetet har et budsjett som alltid kunne vært større. Det vil alltid være en dragkamp mellom ulike miljøer, og mellom studentinteresser og forskerinteresser. At enkelte av våre tillitsvalgte - i sin iver etter å tekkes "moderpartiet" - er villige til å gi avkall på et så fundamentalt gode som gratis utdanning, er svært bekymringsfullt. Jeg nekter å tro at noen av de ansattes tillitsvalgte - uansett om de stemmer Høyre eller ikke - opptrer like illojalt mot egen gruppe og like underdanig overfor visse politiske miljøer. Nettopp derfor har jeg liten tro på at studentpolitikerne - dersom vi fikk skolepenger og øremerkede midler - ville være i stand til å kanalisere disse pengene til studentenes beste. Høyre kunne jo ha et "bedre" formål, og hva da?
