Trenger ikke skolepenger
– Erfaring fra andre europeisk land viser at de institusjoner som har innført skolepenger også foretar budsjettkutt og innstramninger.
I sin kronikk 25. august argumenterer Mari Mamre for skolepenger. Vi er ikke enig i premissene hun opererer med, ei heller i hennes konklusjoner.
Mamre gir inntrykk av at norsk høyere utdanning sliter. Det gjør den ikke. Norsk høyere utdanning er god på grunn av, ikke på tross av, at alle har formelt lik adgang til den. Nettopp det at så mange har mulighet til å studere, gjør at Norge har forskere i verdensklasse, kombinert med en veldig høyt utdannet befolkning. Gratisprinsippet er grunnleggende for begge deler.
Mamre mener at vi i større grad må se utdanning som et privat gode, og at man derfor bør innføre skolepenger. Dette er en rar konklusjon all den tid vi har gode progressive skatter. De utdannede som nyter økonomisk godt av sin utdannelse, betaler for seg i ettertid over skatteseddelen. Mener man utdanningen i for liten grad er omfordelende, bør man argumentere for å øke skattene. Flatere skatt, som unge folk på høyresiden liker, kombinert med flate skolepenger, som Mamre anbefaler, er verken omfordelende eller effektivt.
Statens lånekasse og gratisprinsippet har åpnet for at stadig flere kan utdanne seg. Dette er universelle og gode ordninger. Å ønske at private stipendordninger skal erstatte dette, er å erstatte Lånekassens blindhet med private bedrifters kalkulerende vilje. Vi foretrekker at studentene trykker seg gjennom Lånekassens oversiktlige nettsider fremfor å se studentene bla utrettelig i diverse legathåndbøker.
Erfaring fra andre europeiske land viser at de institusjoner som har innført skolepenger også foretar budsjettkutt og innstramninger. Mer privat finansiering av universiteter i resten av Europa har også ført til en situasjon hvor private aktørers innflytelse i høyere utdanning blir stadig større. Bedriftene velger hva og hvem i akademia de vil støtte. Dette gjelder ikke bare forskning, men også utforming av grader og utvelging av studenter.
Gradene blir strømlinjeformet etter bedriftenes ønsker, og studentene som ikke greier å betale selv, blir håndplukket av bedriftene. Utdanningsinstitusjonene mister sin autonomi, og studentene fokuserer på å flotte seg for sine kommende arbeidsgivere.
At fellesskapet betaler for en høyere utdanning som alle har formelt lik adgang til, er noe vi bør hegne om. Det er grunnleggende for et rettferdig og utjevnende samfunn. Kutt i seminargrupper er alvorlig, men langt fra alvorlig nok til å stille spørsmålstegn ved gratisprinsippet.
Emil Aas Stoltenberg og Per Anders Langerød, Blindern AUF
