Den viktige debatten
– Velferdstinget skal ikke være en bremsekloss i internasjonaliseringsdebatten, men vi må få lov til å rope i skogen.
I forrige utgaves leder ble det stilt kritiske spørsmål til Velferdstingets debatt omkring den internasjonale boliggarantien til Samskipnaden i Oslo. Jeg føler først og fremst at det er viktig å presisere at dette er foreløpig en diskusjonssak, og at noe vedtak for denne saken ikke vil skje før vi har utredet og debattert godt omkring dette dilemmaet.
Selvfølgelig er det ikke ønskelig at akademia er forbeholdt nordmenn. En slik debatt er tåpelig og gammeldags, og Universitas bør se seg for god til et slikt utsagn. Både Universitetet i Oslo (UiO) og dagens regjering har satt høye mål for mer internasjonalisering, noe vi mener er bra for norsk akademia. Problemet er at verken UiO eller regjeringen tar høyde for velferden til disse studentene. Regjeringens nasjonale plan, og UiOs strategiske plan sier ingenting om studentboliger, noe jeg mener er helt essensielt om man skal nå disse målene. Studentboliger er det viktigste velferdspolitiske virkemiddelet for å få flere studenter til å gjennomføre høyere utdanning, og dette vet universitetet meget godt.
Velferdstinget skal ikke være en bremsekloss i internasjonaliseringsdebatten, men vi må få lov til å rope i skogen. Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) har nå forespeilet at kun en håndfull norske studenter vil få bolig ved semesterstart 2010, og vi vet at ca. 100 norske studenter fikk plass høsten 2009. Vi hadde ca. 4500 norske studenter i kø den høsten. Vi vet videre at flesteparten av de internasjonale studentene får bolig ved semesterstart er her for et semester, hvor konsekvensene blir at mange boliger står tomme for vårsemesteret.
Den internasjonale boliggarantien er viktig, da de internasjonale studentene har et dårligere utgangspunkt hva gjelder det private markedet, men det bør også debatteres om de internasjonale ønsker å bli strømlinjeformet inn i SiOs tilbud. Hadde man hatt andre alternativer, som for eksempel hjelp til å komme på visninger, mulighet til å bo hos vertsfamilier eller lignende, er det mulig at noen hadde ønsket dette. Vi skal ikke sette alle de internasjonale studentene inn i en boks, regne med at de ikke har muligheter til å anskaffe seg annen bolig enn SiOs, og plassere de i våre billigste boliger, da på Kringsjå eller Sogn. Vi, og da spesielt UiO, bør utvikle alternativer og gå i dialog med våre internasjonale studenter, slik at deres tid på UiO blir en god utveksling og et best mulig opphold innenfor norsk akademia.
Mari Berdal Djupvik, leder av Velferdstinget i Oslo
