Kan klare seg selv med doktorgrad
– Alle kan jo ikke bli Harald Eia, heller.
Kjell Roland blir sitert i Universitas siste utgave for å løfte en pekefinger (skjønt bare en liten) mot at for mange studenter velger doktorgrad. Jeg kan være både enig og uenig i at det utdannes for mange for spesialiserte forskere som samfunnet ikke har bruk for.
Det er opplagt at det skjer et betydelig frafall i den akademiske karrieren, og at heller ikke den private forskningsvirksomheten kan fange opp alle som får doktortittel. En lederartikkel i tidsskriftet Nature tok nylig for seg spørsmålet om doktorgraden er veien å gå innenfor akademia. Det kan virke som den type utdannelse er i ferd med å bli utdatert.
Som stipendiat er det mitt inntrykk (og håp) at de fleste av oss kommer til å klare seg i andre meningsfulle jobber, og at det finnes arbeidsgivere som etterspør folk med våre ferdigheter. Selv er jeg så heldig og bruker tid på å studere i utlandet, lærer meg et annet språk og blir kjent med en annerledes kultur mens jeg tar doktorgraden ved Universitetet i Oslo. Det kunne være spennende å høre hva Roland synes om unge nordmenn som tar en doktorgrad i utlandet. Uansett oppholdssted er det nemlig noen kvalifikasjoner utover den snevre spesialiseringen vi får med oss når vi «kaster vekk våre beste år». Planlegging, problemløsning, samarbeid, kreativitet og kunnskapsformidling for å nevne noen uten å hevde at de er unike for min type jobb. Er det unikt for høyere utdanning at spesielle ferdigheter går tapt på vei igjennom arbeidslivet? Er dette et dårlig tegn?
For hvis det finnes feilutdannede studenter i overskudd, hva ellers skal da samfunnet utdanne og bruke disse individer til? For å sette det på spissen, hva er det ideelle forholdet mellom rørlegger og stipendiater i en nasjon som Norge? Alle kan jo ikke bli Harald Eia, heller.
Innlegget er forkortet. Red.
Severin Zinöcker, stipendiat på Rikshospitalet
