Studenter segregeres i samfunnet
– Samskipnadene er en dårlig løsning med uholdbare bivirkninger.
Norsk studentsegregering er effektivt organisert gjennom tvangsorganiseringen av studentene i studentsamskipnader. Siden det å avsondre store grupper fra resten av samfunnet ofte anses som uønsket og brukes som straff, bør man spørre seg om noen egentlig er tjent med denne særegne politiske ordningen.
Samskipnadene sørger for at studentene spiser på egne kafeer, leser og skriver sine egne aviser, sjekker opp hverandre på egne barer, sover sammen i egne studentbyer, har barna sine i egne barnehager, trener på egne treningsstudio, får behandling på egne helsesenter, og tilbringer fritida i egne studentorganisasjoner og studenthytter. En student trenger ikke i sin hverdag forholde seg til andre enn medstudenter og samskipnads- og universitetsansatte. Og deres barn trenger ikke forholde seg til barn hvor foreldrene ikke tar høyere utdanning og snakker flytende norsk.
Hvis samfunnet som helhet skal tjene på at enkelte skal ta høyere utdanning, må studentsegregering anses som uheldig politikk. På den ene siden effektiviserer segregeringen elitedannelser – de høyest utdannede trenger ikke få noen førstehåndskunnskap om hvordan andre mennesker lever. På den andre siden har man effektivt begrenset muligheten for at de med lavere utdanning kan bli kjent med elitene på uformelle måter. Da er det også usannsynlig at de føler seg velkomne på universitetet, inspirerte til å begynne der, eller har tiltro til den kunnskapen som kommer derfra. Samskipnadene bidrar til en gjensidig fremmedfrykt og klasseforakt ved å holde nettverkene av høyt utdannede borte fra resten av samfunnet.
Samskipnadene er velferdsorganisasjoner. Studenter har da også økonomiske behov mange andre ikke har. De utgjør en fjerdedel av Norges fattige, og dette selv om de jobber med å øke kunnskapsnivået i Norge. I stedet for å løse fattigdomsproblemet, har man altså skilt ut denne gruppen og laget et omfattende og påtvunget velferdssystem. Et system som mange ikke vil benytte seg av fullt ut, slik at man kan spørre seg hvorfor den vanlige måten å koke kaffe og drive treningssenter på ikke kunne holde.
Studenter segregeres ikke fordi de vil, men fordi de ikke kan nekte. Uten medlemskap får man ikke høyere utdanning i den liberale rettsstaten Norge. At samskipnadene er påstått demokratiske formilder ikke tvangen. Som så mange bruker jeg ikke «stemmeretten» min, fordi jeg ikke vil gå med på spillereglene noe sted hvor jeg tvinges inn under påskudd av at jeg skal «hjelpes». Hvis det funker å «demokratisk» segregere grupper som utgjør et særegent velferdsproblem, hvorfor ikke lage totale «demokratiske» institusjoner også for eldre, funksjonshemmede og fattige, og tvinge dem til å bytte organisasjonsfriheten mot en «stemmerett»? Eller er studenter litt umyndige, slik at man kan tillate seg slike juridiske tvilsomheter?
Det er fattigdommen som er problemet. Samskipnadene er en dårlig løsning med uholdbare bivirkninger. Styrker man studenters økonomi kan de leve mer som andre og blant andre. Da kan man endelig oppløse samskipnadene.
Eivind Grip Fjær, mastergradsstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo3 kommentarer
Enda en kreativ sosiolog...?
Men tusen takk for dette høyst relevante innspillet!
Nå skal vi sette oss ned og få slutt på denne tvangstrøyen av et velferdstilbud. Studenter Unite! ...eller forresten; Studenter Bryt Opp! Nå må vi ut i den virkelige verden og bli kjent med litt vanlige folk! Studenter må integreres i samfunnet (det er mulig vi først må koordinere oss og danne en protestaksjon for et statlig finansiert integreringsprogram, men SÅ skal vi skille lag, vi lover, kollektivt løfte, no shit).
Tror noen ikke ser skogen for bare trær. Studenter har mindre budsjett enn minstepensjonister. Virker det ikke sannsynlig at dårlig økonomi er en dypereliggende årsak til studenters isolasjon enn tiltakene som har blitt gjort for å avhjelpe den?
Å fjerne velferden vil nok hindre segregering, men mest fordi det ikke blir så mange studenter igjen. Men debattantens egentlige intensjon er kanskje slå enda et slag mot den allerede fillete retten til høyere utdanning?
Om han ønsker å hindre "segregering" (er denne egentlig påvist?) burde han anbefale en forbedring av studentøkonomien, ikke en rasering av tilbudene som gjør det mulig å overhodet være student.
Studenter har en hverdag som er litt annerledes enn mange ikke-studenter, det finnes mange fellestrekk ved hvordan studenter lever og hva slags behov de har, allikevel går det an å sammenligne studentmassen på et lærested med ansatte i en kjempestor bedrift på flere områder. Studenter har lange dager på "jobben", samtidig som dette skal kombineres med et liv utenfor studiene. Forskjellen er at det er ikke en bedrift som investerer i sine ansatte - det er et samfunn som investerer i kunnskap og arbeidskraft for fremtiden.
Studentkafeene har et variert og rimelig tilbud som er lett tilgjengelig på campus. Det kan på mange måter sammenlignes med en bedriftskantine i en stor bedrift. Årsaken til at dette er mulig, er at studentkafeene ikke driver med profittmaksimering som motivasjon.
Studentbarnehagene har et tilbud som er tilpasset studentenes varierte hverdag, med utvidede åpningstider i eksamensperioder, og nærhet til "arbeidsplassen" eller bosted for mange. I tillegg blir studentene prioritert ved opptak, ikke ulikt hvordan bedriftsbarnehager er organisert.
Studenthelsetjenesten har spesialkompetanse på de utfordringene som er typiske for "målgruppen", og de er lett tilgjengelige på campus og rimelige / gratis. Med andre ord er det samme filosofi som ligger til grunn her som i større bedrifter med egen bedriftshelsetjeneste.
Treningstilbudet er organisert på en måte som gjør at det er rimelig, lett tilgjengelig og at man kan knytte seg til dem på semesterbasis. Dette er en ypperlig måte å legge til rette for helse og trivsel, på samme måte som bedrifter ofte tilbyr sine ansatte treningsmuligheter og deltagelse i lag i bedriftsidretten.
Studentboligene har et tilbud som er tilpasset studenter sine behov og deres lommebok. Dette er mulig fordi studentboligene er forbeholdt studenter, og at leieprisen holdes lav. Til sammenligning kan mange bedrifter tilby ansatte rimelige leiligheter og hus nær arbeidsplassen.
Studentmediene er kilde til informasjon og arena for diskusjon om det som angår studenter spesielt, og kan gjerne sammenlignes med nyhetsbrev og intranett av den typen de aller fleste større bedrifter har.
Studenthytter og studentorganisasjoner er nok kun en del av hverdagen for de færreste studenter, men muligheten for engasjement er der, på samme måte som mange bedrifter har foreninger og bedriftshytter til disposisjon for sine ansatte.
Til tross for alle disse særordninger tilpasset studenter, er studenter vel så engasjert i sine omgivelser som enhver ansatt ved arbeidsplasser som DnBNOR, Ullevål sykehus, StatoilHydro, Rikshospitalet, Oslo kommune eller stort sett alle arbeidsplasser der antall ansatte er over en kritisk grense som tilsier at de har bedriftsspesifikke tilbud. En viktig forskjell på studenter og ansatte er at mange studenter også har et arbeidsliv ved siden av studiene, gjerne ved en av de nevnte arbeidsplassene, som gjør at de mottar impulser fra helt ulike kilder i løpet av en uke. Studentmiljøet er ikke noe lukket miljø (selv om mye tyder på at sosiologistudentene bemerkelsesverdig nok lever ganske aparte fra resten av massen), og man skal lete lenge og vel i sammenlignbare arbeidsmiljø for å finne mennesker som har så varierte engasjement, interesser og kunnskaper som studentene.
Alt dette er mulig mye fordi man har samskipnader, og på samme måte som i staten Norge betaler man en skatt som delvis finansierer et tilbud som man kan velge å benytte seg av, eller søke etter samme tjeneste på det private markedet, og man kan velge å engasjere seg i hvordan tilbudet skal organiseres eller la være. Men skatten (semesteravgiften) og statsborgerskapet (studentstatusen) gjelder for alle, det er en solidarisk modell, og det er den modellen man har valgt som ett av de bærende element i norsk høyere utdanning.
