Akademikerveldet hører fortiden til
– Et levende akademisk selvstyre er den beste garanti for at ressurser blir anvendt til beste for studentene og samfunnet.
Universitas skrev i forrige utgave en nyhetskommentar om akademikerveldet.
Forskerforbundet har helt siden 1960-tallet støttet en demokratisering av det indre selvstyret på universitetene. Det er lenge siden professorene styrte helt alene, så det å snakke om et «akademikervelde» hører fortiden til. Tvert imot så har Forskerforbundet vært med på at midlertidig ansatte, teknisk-administrativt ansatte og studenter skal gis en stemme i det indre selvstyret i akademia. Fortskerforbundet mener at kollegiale organ på alle nivåer underbygger det akademiske selvstyret og institusjonenes autonomi. Forskerforbundet er derfor sterkt kritisk til nedbyggingen av kollegiale organer. I dag er det akademiske selvstyret utfordret av eksternt press. Dette kan illustreres ved at Handlingsromutvalget sluttet seg til følgende beskrivelse av dagens virkelighet: «Samlet sett er det liten tvil om at de ansatte i dag har langt mindre innflytelse over egen arbeidssituasjon enn de hadde for 10-15 år siden. Dette kan begrunnes i en kombinasjon av svekket demokratisk innflytelse og svekket økonomisk handlingsrom ved institusjonene (...) Ansatte i sektoren oppfatter at deres handlingsrom er blitt svekket de siste årene. Arbeidsbelastningen har økt, demokratiske organer har mistet innflytelse, forskningsmulighetene og -friheten er kommet under press. Denne virkelighetsoppfatningen må tas på alvor slik at de ansatte i større grad kan få arbeidsforhold som gjør dem i stand til å utføre de forpliktelser de har etter universitets- og høyskoleloven.»
Forskerforbundet slutter seg til denne virkelighetsbeskrivelsen fra handlingromutvalget, og jeg er glad for at vi fikk denne støtten fra nesten samtlige medlemmer i utvalget. En styrking av basisfinansieringen vil gi universitetene økt handlingsrom til selv å utforme sin forsknings- og utdanningspolitikk. En slik oppfatning har i dag støtte fra de to nasjonale studentorganisasjonene, Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund. Et levende akademisk selvstyre bidrar til å sikre institusjonene autonomi og er den beste garanti for at ressurser blir anvendt til beste for studentene og samfunnet.
Akademikerveldet hører fortiden til. Men de ansatte må få større innflytelse over egen arbeidssituasjon enn hva tilfellet er i dag og i denne kampen har vi studentene på vår side. Og vi vil støtte studentenes selvsagte rett til innflytelse. Dagens studenter er morgendagens professorer. Derfor må vi stå sammen.
Bjarne Hodne, leder i Forskerforbundet6 kommentarer
hvis honde er så for selvstyre osv. kan han starte med å forelså at studentenes stemme skal telle like mye ved valg på universitetet som de ansattes. Selvstyre betyr i dag forskerstyre, blir ikke mye til verken studenter eller admin da!
Det akademiske samfunnet ved Universitetet består av de vitenskapelig ansatte og studentene. Jeg ser imidlertid ingen grunn til at en students stemme skal telle like mye som en professors. En professor har brukt store deler av livet på å tilegne seg kunnskap, og et universitet skal og må være et meritokrati. At noen har større tyngde enn andre og kan lære bort et og annet er selve utgangspunktet for undervisningen ved universitetet og at vi har studenter. Jeg ser heller ingen grunn til at de teknisk-administrativt ansatte skal være representert i våre akademiske organer (som instituttstyrer, fakultetsstyrer og universitetsstyre er). Det var en grov feilvurdering å gi teknisk-administrativt ansatte slik representasjon i 1975 og en enda større feilvurdering å fylle opp universitetsstyret med NHO-folk som ikke har noen akademisk legitimitet eller er valgt. Det er overgrep som kan sammenlignes med en okkupasjon at staten har tvunget inn disse "kommissariske statsrådene" sine i universitetsstyret.
Det er i utgangspunktet lett å si seg enig i Akademikers argumentasjon. Problemene oppstår når professorene underkastes en nærmere granskning. Er dagens professorer nødvendigvis vellykkede sluttprodukter av et meritokratisk system? Jeg tviler. Dersom det var en innebygget systempatologi også i det gamle "professorveldet", kan det bl.a. skyldes at den professorale overklassen ikke var sin status og vektklasse verdig.
Studenter er en helt vesentlig del av et universitet, en del av dets legitimitet og kontinuitet. Selv har jeg mistet troen på det såkalte universitetsdemokratiet, så spørsmålet om stemmerett bekymrer meg ikke så mye. Men olympisk arroganse og privilegert status må legitimeres med jevne mellomrom. Det er i lengden ikke godt nok stadig å henvise til formalia.
Spørsmålet blir derfor: hvorfor tapte professorene kampen om universitetet? Det kan ikke utelukkes at en del av svaret ligger i at de aldri var "champions of a meritocratic system." Vi ville trolig hatt et helt annet nivå på samfunnsdebatten i Norge i etterkrigstiden, om det hadde vært et meritokratisk hegemoni ved universitetene.
Et mer velfungerende meritokrati ville nok vært en motvekt til den omseggripende byråkratiseringen og krenkelsestyranniet, for å ta et aktuelt problem. Det absurde er at i dagens system blir de virkelig flinke og tunge forskerne (Nedkvitne) sparket av de middelmådige og faglig svake og deres byråkrat-støttespillere. UiO har ambisjoner om å være et internasjonalt eliteuniversitet som kan måle seg Oxford og Harvard. For å oppnå denne målsetningen bør man se på hvordan disse universitetene som man gjerne vil sammenligne seg med styres, og hvilke vilkår akademikerne har ved dem. Man vil fort erfare at de har et langt bedre meritokrati (omenn ikke perfekt), og ikke minst at professorene har langt mer de skulle sagt. Ved UiO drømmer hovedverneombud og diverse andre administrativt ansatte om å bli ansett som likeverdige med professorene. En absurd og latterfremkallende tanke ved Harvard og Oxford.
Debattinnlegg til papirutgåva kan sendast til universitas@universitas.uio.no.
